Det finske UD ligger badet i de svenske farver. Foto: Lehtikuva/Reuters/Scanpix

I begynnelsen av april skjedde det igjen, denne gang i Stockholm: En jihadist, en terrorist som mente seg å handle til Allahs gavn og ære, kjørte en stjålen lastebil nedover en gågate og drepte og skadet uskyldige mennesker. Lignende har hendt før flere steder, men nå var det en nabo­hovedstad som ble rammet; nærmere kommer ikke terroren med mindre den skjer på norsk grunn. Den akutte oppmerksom­heten rundt hendelsen var derfor betydelig ikke bare i svenske, men også i norske medier. Omtalen i aviser og på TV var informativ – jeg burde kanskje si avslørende – både hva gjelder det som ble vektlagt, og, ikke minst, hva man ikke konsentrerte seg om. La oss ta det siste først, altså det man unnlot å fokusere på; særlig gjaldt dette ansvars- og skyld­forhold knyttet til ugjerningen. Unnlatelses­mønsteret som fremsto, var nemlig ytterst gjen­kjenn­bart fra omtalen av også tidligere terror­dåder i andre land.

Jeg lyttet til SVTs direkte­sendinger i flere timer og dager etter terror­anslaget – det er forresten verdt å merke seg at man først meget sent omtalte det forløpne som nettopp terror, selv etter at politiet hadde tatt t-ordet i bruk; her skulle man absolutt ikke hausse opp hverken frykt eller aggresjon blant folk – og under denne tiden var snakk om årsaker eller motiv bak gjerningen nærmest totalt fraværende. Man ordla seg nesten som om mordbilen på egenhånd hadde løpt løpsk, ikke at det satt noen inne i den som ville drepe og skade. Særlig ble dette markant etter at gjernings­mannens identitet var blitt avslørt; han var en mer enn vanlig misfornøyd herre fra en av de sentral­asiatiske republikkene i gamle Sovjet­unionen, viste det seg, en «flyktning» som da hans asylsøknad ikke ble innvilget, hadde «valgt å gå under jorden» i stedet for å forlate landet slik han hadde fått pålegg om. Mannen var videre muslim og hadde gitt tydelig uttrykk for IS-sympatier, men ikke én spekulasjon om eller påpekning av det assosiasjons­messig selvsagte i sammen­hengen ble uttalt i ledende medier: Terroristen gjorde det han gjorde som ledd i den nye tids islamistiske terror mot de vantro, altså mot svenskene hvis land og velstand han tidligere hadde bedt om å få dele.

Rett nok hørte jeg aldri uttalt den tidligere så hyppig fremførte påstanden om at siden «islam er fredens religion,» så kunne ikke gjerningen være religiøst motivert – akkurat dén formuleringen ser ut til å være blitt så anløpen at man nå heller griper til andre argumenter, litt på samme måte som man ikke hører like ofte lenger at «innvandring medfører en berikelse for samfunnet» – men hele tiden lot man som om motivet bak terroren var et mysterium, noe man ikke kunne ha ens anelser om. Hva var det for noe underlig med akkurat denne mannen som hadde gjort ham gal, for gal måtte han vel være når han gjorde noe slikt?

Med slike spørsmål i øret mintes jeg omtalen av en viss Behring Breivik i sin tid, morderen som absolutt ikke fikk anerkjennes som psykisk syk på noen juridisk bindende måte, man nedsatte til og med en ny kommisjon for judisiell observasjon av gjernings­mannen da den første kom frem til «feil» konklusjon angående hans psykiske helse, for den gang var det makt­på­liggende å knytte forbrytelsene opp mot et gitt politisk miljø, til onde menneskers onde tenkning og retorikk som hadde beredt grunnen for myrderiene. Nå, derimot, var den kausale kneledds­refleksen motsatt: Selv ikke ved dette n-te eksempelet på vold øvet mot vantro sivilister, barn inklusive, fra en aggressivt innstilt muslims side fant man å kunne legge noen som helst vekt på udådens religiøse dimensjon. At gjernings­mannen selv satte handlingen inn i en jihadistisk sammenheng, og at hans kolleger fra lignende aksjoner tidligere har gjort det samme, var liksom ikke noe å feste seg ved, intet som kunne innrømmes status som ens tilleggs­årsak når man grunnet over motivene. For myndig­hets­personer og andre tilhørende sjiktet av Gode Mennesker nært toppen av samfunns­pyramiden kjenner knapt noe sterkere tabu enn å skulle akseptere at islamistisk terror faktisk har sine kausale røtter i islam, så underlig og logikk­vegrende er samtids­tenkningen blitt, nærmest uansett hvor mange ganger sammen­hengen – jeg våger å kalle den årsaks­sammen­hengen – kan bevitnes.

Er det så at de har glemt denne delårsaken, alle journalistene, kommentatorene, akademikerne og politikerne som så gjerne tar på seg oppgaven å fortelle oss hvordan verden fungerer? Har på en eller annen måte sammen­hengen mellom den aktuelle religionen/ideologien og ugjerninger begått i dens navn forsvunnet i mylderet av alle ting som preger våre komplekse liv, kanskje endatil fordi den er for triviell? Neida, slik er det neppe, i hvert fall ikke om vi bruker ordet glemme i den vanlige betydningen. Derimot er det uomtvistelig så at et mer granskende blikk på forbindelsene mellom sannhet og løgn, glemsel og minne, avslører sannsynlig­hets­bånd som de oven­nevnte menings­bærerne helst ser ikke når opp til overflaten av folks bevissthet. I dette ligger unnlatelses­hunden begravet, våger jeg å mistenke.

Jeg har tidligere påpekt det tanke­vekkende ved at ordet for sannhet på gresk, alithia, bokstavelig talt betyr ikke-glemsel; logisk medfører dette at glemsel og løgn tilsvarende hører sammen. Når man nå later som om sammen­hengen mellom islam og terror er uten kausal forklarings­verdi, når man ser til å «glemme» å trekke inn dette elementet i omtalen av ugjerningene, så taler man naturligvis mot bedre vitende; man vil ikke ha søkelys på terrorens religiøse dimensjon og omtaler den derfor minst mulig. Det man da i beste fall gjør seg skyldig i, er formidling av en ikke-sannhet, men slikt tar drevne politikere og journalister «in their stride,» vante som de er med det post­moderne krav om at talen alltid skal gagne saken mer enn reflektere en virkelighet som dessuten uansett ikke er objektivt verifiserbar lenger. Sannhet er i deres verden det som virker; hverken guder eller absolutter eksisterer, alt som gjenstår er maktspill på en scene der det nyttige og hensikts­messige alltid trumfer det sanne i kampen om menings­messig hegemoni. Derfor unnlater man å snakke til folket om det man ikke ønsker fokus på, og sammen­hengen islam-terrorisme tilhører så definitivt denne kategorien. Uærlighet har man lært seg å leve med, for målet helliger midlene også blant sekulære utopikere.

Samtidig som man gang etter gang ikke mener seg å kunne finne motiver for jihadisters ugjerninger – de må følgelig være sinnsykelig og/eller sosialt betinget – så ser makt­haverne og deres med­spillere i mediene heller ingen årsaker til drapene. Også denne blindhet finnes det gode grunner til. Noen av dem er sågar meget enkle.

Hadde ikke mannen vært i Sverige, så hadde ingen lastebil drept og skadet menneskene på Drottning­gatan, så enkelt er det. Sammen­hengen fortjener å gjentas i generalisert form: Hadde ikke mangfoldige tusen fremmed­kulturelle utlendinger vært i landet, svært mange av dem endog uten oppholds­til­latelse, og gått fritt rundt blant svenskene, så ville ikke kriminaliteten de begår – voldtekter, annen vold, drap – ha funnet sted. Her dreier det seg om et objektivt ansvar, politikere, men et man ikke logisk kan komme unna: Fantes ikke gjernings­mennene der, ville ikke forbrytelsene skjedd. De liker ikke at noen påpeker sammen­hengen, for ingen ønsker å bli konfrontert med de ubehagelige konsekvensene av egne handlinger eller unnlatelses­synder, men den er uansett vanntett: Hadde ikke politikerene, bejublet av ulike Gutmenschen som forsikrer oss om at «fremmede er venner vi ennå ikke kjenner,» åpnet grensene og sluppet inn alle ugjernings­mennene, så ville ikke elleve­årige Ebba og alle de andre blitt rammet. Akkurat så kaldt og klart er det objektive ansvaret i sammen­hengen, og det er ikke akkurat forbausende at de mange velmenende i mediene og innen politiker­sjiktet holder «knäpp tyst» om forholdet. Man slår ikke seg selv på kjeften i de kretser, hverken i Sverige eller Norge.

I stedet stelte man i stand en voldsom «kjærlig­hets­markering» i etter­kant av terroren, en happening med taler og appeller og musikk og jeg vet ikke hva som skulle vise alle at «kärlek är starkare än hat.» Det var et selsomt skue, som tilsvarende begiven­heter har vært det i alt for mange europeiske byer nå, med blomster og teddy­bjørner og ånd­full­heter av tvilsom lødighet skrevet på papir samlet i en haug ikke langt fra der man stod og holdt hender mens propa­gandaen fra beregnende arrangører skyllet over de offentlig sørgende. Hvilken essens var det som ble kommunisert til de mange tusener under tribunen?

På snaphanen.dk fant jeg et fint sammen­drag, dette. Det fremgår at knapt ett ord ble sagt om ham som hadde direkte skyld i terroren, altså islamisten, og om mulig enda mindre om dem som gjennom sine gjerninger og unnlatelses­synder hadde muliggjort udåden, altså politikerne med klakkører innen media og akademia. Sammen­hengen mellom islam og terrorisme begått i Allahs navn av muslimer ble selvsagt heller ikke nevnt. Derimot fikk man seg servert en gjennom­politisert følelses­suppe full av støtte til fler­kulturen som skapte Det Nya Sverige. Dette var kjærlig­heten man nyttet høvet til å kolportere, et søtladent brygg av verste «our diversity is our strength»-type som om det skulle vært en innvandrings­motstander eller (annen) nynazist som stod bak mordene, ikke en islamistisk draps­maskin og illegal asylant. Det hele var full­stendig mal­apropos, logisk sett et komplett bomskudd, men hva har vel logikk å stille opp mot all «sjærlighet» som gjennom­syrer disse menneskenes verden?

Skjønt bak de nyttige idiotene som holder hender og nyter stundens felles­skap, står andre som vet å kanalisere folke­massens emosjoner i «riktig» retning, tro aldri annet, dyktige propa­gandister som med skryt («vi är så stolte av er, Stock­holmare!» og lignende plati­tyder ble gjentatt til kvalmende forbannelse), musikk, appeller og annet viste at det ikke bare er fanden som kjenner sitt publikum. Fra barnsben av har jo folk fått lære at kjærlighet alltid er fint og godt, mens hat tilsvarende er stygt, anner­ledes kan det ikke være, og skulle de ikke da klappe og veive hendene i luften når signal gis om det fra dem oppe på scenen? Å spørre seg selv og andre om hvorfor politikerne hadde muliggjort at uskyldige borgere ble utsatt for enda et islamist­angrep, ville ødelagt den gode stemningen. Slikt gjør ikke vel­opp­dragent stemme­kveg. Dermed kom de indirekte ansvarlige unna denne gangen også; fra de aller fleste hold rettes det ikke engang anklager mot dem.

Gjennom en skjebnens ironi ville det seg så at den store «kjærlig­hets­mani­festa­sjonen» på Sergels torg i Stockholm fant sted på selve 9. april, en dato som fremdeles for mange nordmenn betyr vesentlig mer enn den gjør for svenskene. For oss med norsk bakgrunn og nasjonal hukommelse tilbake til tiden før egen fødsel er det ikke unaturlig å la den nevnte april­dagen symbolisere politikeres manglende ansvar­lighet overfor eget land også mer generelt; det var tross alt svikt av denne typen som dannet hoved­bak­grunnen for invasjonen i 1940. På 30-tallet var farene skandinav­iske nasjonal­stater stod overfor helt annerledes enn de vi møter i dag, men étt ansvars­messig felles­trekk forener: Det er de styrende politikernes forbannede plikt og ansvar å sette den egne nasjonen og det egne folkets trygghet først i alle sine bestrebelser for å sikre innbyggerne gode liv. Handler de i samsvar med denne innsikten?

Nei, det gjør de ikke. De svikter systematisk samfunns­kontrakten med borgerne både i Sverige, Norge og andre vest­euro­peiske land, og deretter snakker de seg vekk fra egen skyld. Dette har de lykkes med dels fordi de er dyktige propa­gandister og vel vet hvordan «slip­stenen skall dras» for å dupere folket og forbli ved makten, dels fordi sterke krefter innen media støtter det fler­kultur­elle prosjektet. Nå innser de nevnte medlemmene av samfunnets glasur­sjikt at de er bundet til masten sammen. De må stå last og brast og ikke tillate noen å stikke hull på ballongen. Det politiske spillet rundt ansvars­fra­skriv­elsene er hverken vakkert eller samfunns­messig sunt, men slik er den offentlige virkelig­heten vi lever i. Det er disse menneskene som har makten, og «maktens språk er de mektiges språk.»

Kun et folk som innser at de er blitt lurt, kan reise seg og kreve styrings­retten tilbake over egne liv og eget land. Propaganda kombinert med emosjonell utpressing i kjærlig­hetens navn utgjør et effektivt kontroll­regime for fortsatt makt over de mange, men selv slikt kan ikke påregnes å vare evig.

Folket kan hindre makt­eliten i å avhende fedre­landet til fremmede i bytte med ros og gode ord i over­nasjonale organisa­sjoner, eller de kan fortsette å tro på NRK og lese Aftenposten, VG, Dagbla’ og Se og Hør og holde fast ved sin barnlige tro på at det nok skal bli bra til slutt, alt sammen. Det er ikke tvil om i hvilken retning mine for­håp­ninger går, men det kan godt være at de blir gjort til skamme.