Kommentar

Bildet: Albrecht Dürer Selvportrett

Det er merkelig at mennesker i det offentlige ikke forteller mer om erfaringer fra det viktigste vi foreldre gjør: Oppdragelsen av våre barn.

Foreldre har fått en mye tyngre bør lagt på sine skuldre i dag enn for bare få tiår siden. Grunnen er at myndighetene og staten ikke lenger opprettholder en tradisjon som gir autoritet. De har revet den siste autoriteten som er «måten vi gjør ting på» i det som kalles Norge. De tror man kan døpe om en nasjon og likevel beholde det gode. Men slik er ikke livet og ikke nasjonen: Tilværelsen er ikke a la carte.

I bunn og grunn handler dette om frihet. 68-opprøret var romantisk og trodde på individets frigjørelse. Motstanden fra samfunnet rundt oss bekreftet bare våre forstillinger om hvor undertrykket samfunnet var.

Vi forsto aldri at «undertrykkelse» er en del av det å være menneske og at mennesket ikke kommer forbi et visst innslag av tvang.

Det var tvang i oppdragelse – også med fysisk refs som siste mulighet – tvang i pensum, tvang i arbeidslivet, tvang i det militære – ordre, om nødvendig om å dø. Vi sa nei til alt sammen. Vi ville bestemme vårt eget pensum, når vi skulle begynne å arbeide (arbeidet skulle være en lek) og vi ville selv bestemme om vi skulle gå til krig («tenk om de erklærte krig og ingen kom»). Vi ville være homo ludens, det lekende menneske.

Marxismen bygget på at mennesket er homo economicus, bestemt av sosioøkonomiske forhold. Derfor mistet ytre venstre fort kraften og levde bare videre fordi sosialister tiltrekker seg en viss type organisasmennesker som er eksperter på å vinne innpass og beholde kontrollen.

Vi andre ville være homo ludens, og det var det lekende menneske som kapitalismen overtok og gjorde til forbruker.

I dag har Apple og Google gitt forbrukeren en ny dimensjon som narsissister. Selv gamle mennesker begynner å oppføre seg som tenåringer.

Det har tatt meg fryktelig lang tid å innse nødvendigheten av tvang. At mennesket er som et dyr som må temmes. Men tvangen skal helst komme innenfra. Det er det som er kjennetegnet på vestlig sivilisasjon. Jødedom, kristendom og humanisme/sekularitet produserte en unik inidvidualisme, som er selve nøkkelen til Vestens bedrifter.

Men individualisme må alltid være i et balansepunkt med tradisjonen, som er forpliktet ut over et kort menneskeliv.

Ekstrem individualisme er sirenenes sang, forførelsen, og vi mangler tvangen som gjør at vi ikke lokkes og forledes.

Odysseus lot seg binde til masten for at han ikke skulle gi etter for fristelsen. Disse båndene er i overført betydning oppdragelse.

Hvis en hel kultur tror på selvrealisering vil den gå under. Noe annet vil oppstå.

Vi lever i en tidsalder med ekstrem selvrealisering, og det er interessant at den påberoper seg en rettighetskultur som i praksis opphever samfunnet.

– Samfunnet finnes ikke, sa Thatcher. Men det gjør heller ikke samfunn preget av identitetspolitikk: Det fortaper seg i minoriteter på minoriteter og til slutt er hvert menneske et lite identitetslaboratorium.

Når det «melder seg på» store kollektiver som ikke kjenner eller godtar kritiske tanker eller individuell realisering annet enn på kollektivets premisser, er de postmoderne samfunn headet for destruction. Det er det vi er vitne til.

De som styrer, klamrer seg til den flerkulturelle utopien som er selve årsaken til sammenbruddet.

Derfor går utviklingen bare fortere og fortere.

Disse ordene uttalt av en ungdom anno 2017 som vil bestemme over sitt eget liv: – Du kan ikke diktere motivasjon, lyder som et ekko av opphavet for 52 år siden: -It’s mye life and I do what I want.

Jeg husker øyeblikket jeg kom inn på cafe i Sandefjord og Eric Burden sang de suggerende ordene.

Det tok meg fryktelig lang tid å innse at det ikke er jeg som bestemmer. Ikke på den måten. At livet blir mitt bare i den grad jeg bøyer meg inn under det som er gitt: Det sted skjebnen har plassert deg. Takknemlighet for de kort du er utdelt. (Andre har fått dårligere odds.) Og størst av alt: Takknemligheten av å få være del av et fellesskap kalt familie, herunder dyr, som alle bor i et landskap.

På vei inn mot byen i dag ser jeg solen stige opp til venstre, mot øst. Det var det samme vakre skylandskap som Thorvald Lund-Hansen maler i bilder som Tidsbroen. Å se er noe av det viktigste vi gjør. For en gangs skyld dukket jeg ikke inn i det virtuelle rom, men Michel Houellebecqs Kartet og terrenget. På side 85 går det opp for meg at han er en stor forfatter, som gjør det store kunstnere alltid har gjort: Ser menneskene, forstår hva som former dem.

Det samfunnet Houellebecq beskriver er lysår unna det romantiske opprøret vi startet ut med på 60-tallet.

Hovedpersonen Jed er kunstner og berømt. Han blir stadig spurt om hva det vil si å være kunstner. Han vet ikke hva han skal si, bortsett fra:

Å være kunstner innebar etter hans mening først og fremst å være lydig. Å lytte til små mystiske, uforutsigbare beskjeder som man i mangel av noen form for religiøs tro måtte kalle intuisjon, beskjeder som ikke desto mindre var helt kategoriske, som virket med tvingende makt, og ikke ga noen mulighet for å unnslippe hvis man ikke skulle miste all følelse av integritet og selvrespekt.

Hegels ord om at frihet består i å innse nødvendighetens tvang, fremstår stadig mer riktig.

Mest lest

En stille invasjon