Kultur

Klokken 21.05 søndag har Bille Augusts dramaserie «Lykke-Per» fra 2018 premiere på NRK 1. Serien baserer seg på den danske forfatteren Henrik Pontoppidans åtte­binds­verk med samme navn. Det interessante med denne historien er at den problematiserer frihets­begrepet og antyder at friheten ikke kan eksistere forut for og uavhengig av tradisjoner, sedvaner og forpliktelser – stikk i strid med hva NRK og vår demokratiske ideologi ellers har for vane å lære bort.

Hva forteller «Lykke-Per» oss?

Det har vært sagt om det liberale demokratiet at det er en ordning som forutsetter at alle mennesker skal kunne velge seg sine egne autoriteter. Ingen skal være underlagt andre autoriteter enn dem man selv anerkjenner til enhver tid. Det er et overordnet mål å skape hele og frie mennesker som skal få utfolde sitt indre potensial og realisere sitt sanne jeg. Det blir også Lykke-Pers livsoppgave.

Det høres selvsagt flott ut, men forfatteren av den store utviklings­roman nøyer seg ikke med fernissen. Skraper man i den, slik også Pontoppidan gjør, oppdager man at kravet om selv­realisering kan gi problemer både på individ­nivå og på samfunns­nivå. Konsekvensen av ordningen er at enhver autoritet kan ende opp som en under­trykker som må bekjempes, det være seg en mor eller far, læreren, presten eller en annen myndighets­person. Både kristendom og nasjon kan ende opp som frigjøringens hindre.

Det er da også fortsatt pensum i norsk TV-drama at de unge tar et oppgjør med en eller annen type myndighets­person; det vil si en som ikke evner å forsvare seg med argumenter, men som baserer sin autoritet på tradisjon og sedvane. Slik begynner også historien om Peter Andreas (Per) Sidenius: Faren er den strenge presten som sønnen tar et oppgjør med. Han aksepterer ikke prestens lære om en naturlig orden, og drar til utlandet for å bli ingeniør. I romanseriens første del uttrykker forfatteren det slik:

Han var ikke blitt ti år før han nektet sine foreldre lydighet, og jo eldre gutten ble, desto tydeligere åpenbarte det seg hos ham en provoserende, overmodig trass, som verken tukt eller tvang eller Herrens formaning formådde å kue.

De som vil bestemme over Lykke-Per, har mistet sin autoritet. Han vil bestemme selv. Men nettopp her ligger også romanens tragiske forløp, påpeker Rune Lykkeberg i sin tolkning av roman­verket:

Det er ingen vei tilbake for Lykke-Per. Hans problemer handler ikke om ufrihet og under­trykkelse, men om tomhet og negativitet. Han kan ikke omsette sin negative energi til et positivt prosjekt, og han står foran det umulige valget mellom bevisst frigjøring til ensomhet eller bevisstløs under­kastelse til et fellesskap han ikke anerkjenner. Han betrakter selv ensomheten som lykkelig, men det er en lykke på trass.

Hoved­personens sterke selv­realiserings­drift er den samme som fører til hans undergang. Peter Andreas Sidenius’ livs­erfaring kan oppsummeres på følgende vis: Det går ikke an å frigjøre seg til frihet. Når han til slutt har frigjort seg fra alle forpliktende forbindelser, erkjenner han samtidig at han har mistet seg selv. Resignert forsøker han å gjenskape den gamle orden.

For Lykke-Per blir den individ­baserte frihets­ideologien ikke løsningen, men problemet.

 

Kjøp Roger Scrutons bok “Konservatismen” fra Document Forlag her!