Kommentar

athen-5-mai-2010

Bildet: Det grelleste eksempel på en mobb er venstreaktivistene som mobiliserte i Athen i mai 2010. De oppviste flere kjennetegn på en mobb: Ingen respekt for institusjoner, ingen respekt for liv, og en økt apetitt på vold når de visste de var mange. 100.000 demonstrerte på Syntagma-plassen.

marfin-bank

Bildet: Mobben angrep en bank. Dette handlet om protest mot nedskjæringer. Banker er symboler på urett og alle midler er tillatt. Mobben brød seg ikke om at de ansatte var på jobb i Marfin Egnatia-banken. Tre ansatte døde av røyk og flammer, blant dem en gravid kvinne. For norske medier var dette feil mobb, mobb er noe som per definisjon høyrer til på ytre høyre. Er ikke en mobb en mobb?

Europa er satt i en situasjon hvor myndighetene unnlater å opprettholde lov og orden, og dermed skaper de et samfunnsklima der sivile kan ta seg til rette. Muslimer har fått opprette parallellsamfunn hvor fellesnevner er selvtekt. Hvor lenge tror myndighetene det vil gå før innfødte europeere svarer med det samme?

Det gjelder enklaver hvor man er blant sine egne, og det gjelder «pushback», markering av egne grenser og verdier. Innvandrerkriminalitet, no-go-zoner og parallellsamfunn skaper nemlig ikke bare utrygghet, men demonstrer at lovgiver er svak og/eller at loven ikke gjelder alle. Resultatet er   et svært farlig maktvakuum som fylles av avmakt, frustrasjon og raseri.

Et høyere nivå?

Den første loven var øye for øye, tann for tann. Multikulturalismen ønsker å representere sivilisasjon på et nivå, bortenfor nasjonalstaten. EU har selv trodd at det representerer et slikt nivå. Men folkevandringene i 2015 viste hva dette nivået betyr i praksis: At EUs yttergrenser står vidåpne, og det finnes heller ingen vilje til å forsvare dem. Når Merkel og Juncker aktivt suspenderte gjeldende regler for å kunne ta imot flest mulig, varslet det EUs sammenbrudd og oppløsning.

EU spente buen for høyt og inviterte til et sivilisatorisk forfall. I stedet for et overnasjonalt nivå, risikerer vi å falle tilbake til gjengjeldelsesprinsippet. Det er to skritt unna barbariet. Det som låser denne situasjonen fast, er at myndighetene ser ut til å frykte egne borgere mer enn ønsket om å gjøre noe med lovbryterne.

Eksemplet Gotland

Situasjonen på Gotland er eksplosiv etter at fem asylsøkere er sluppet fri etter en grov gjengvoldtekt mot en kvinne i rullestol. Kvinnen kjempet nemlig ikke hardt nok imot til at det kan kalles en voldtekt. (Svenske aviser er bisarr lesing) Litt av et signal å sende til menn som forakter kvinner: «Gå på de svakeste ofrene, så er det enda lettere å slippe unna».

Når det foreligger en fare for at gotlenderne vil ta loven i egne hender for å beskytte seg selv, da dukker plutselig alt av politiressurser opp som av ren magi. Myndighetene kan ikke hindre muslimske menn å forgripe seg, men landets egne borgere kan fortsatt stagges. Hvis europeere begynner å forsvare seg selv og sine, kan nemlig vulkanen av frustrasjon eksplodere, og flerkultur-prosjektet implodere.

Foreløbig har vi ikke sett at en grense er overskredet. Men på et eller annet tidspunkt vil noe bryte sammen. Hvordan det vil arte seg vet vi ikke.

Hvor lenge?

Når jeg ser en gammel italiensk hotelleier blir overmannet fordi han vil beskytte livsverket sitt fra politi og politikere (som ensidig ivaretar interessene til afrikanske inntrengere), da tenker jeg ikke bare på maktovergrepet og urettferdigheten. Det første jeg tenker er: Hvor i huleste er naboene? Slektningene? Samfunnet rundt? Hvor er ordrenekten fra politifolkene? Hvordan kan noe sånt skje, uten en eneste protestplakat?

Når jeg ser tyske rusmisbrukere og trygdede blir kastet ut av hjemmene sine, fordi muslimske «lykkejegere» skal overta boligene deres, og få alt av møbler, hjelp og cash som egne borgere ikke fikk, da tenker jeg: Dette er krig mot egne borgere, med pervertert godhet som våpen. Har europeere parkert absolutt alt som heter rettferdighetssans? Har de kapitulert og gitt opp å forsvare seg? Har våre menn blitt «pyser», slik muslimske voldsmenn mener?

Kombinasjonen av feminisering, hipsterkultur og islam som det urørlige, kan gi inntrykk av det. Men ikke undervurder blandingen av avmakt og raseri – den kan gi overraskelser.

Politiet blir helter

Det er lett å tenke på de som utgjør førstelinjen i samfunnet, især politi. Fire politifolk ble lokket i en felle i Paris og ble nesten brent til døde i tjenestebilen. Et fransk politiektepar fikk halsen skåret over i sitt hjem av en jihadist, foran øynene på parets barn.

Sånt gjør noe med politifolk. Skal de som er statens voldsmakt bli drept i sine hjem og tjenestebiler?

Fransk politi demonsterte, noe de ikke har lov til. Hollande ble «snubbed» av en tjenestemann som nektet å gi ham hånden under en offentlig seremoni til ære for det drepte ekteparet.

Etter Charlie Hebdo viste målinger at franskmenn beundret politifolkene, ikke politikerne. Her ligger kimen til en allianse som kan bli farlig for politikere som ikke vil eller kan handle.

Folk ser hva de ser. De ser at muslimer får etablere parallellsamfunn, og innføre sin egen justis, uten at noe skjer. De ser også en merkelig tafatthet overfor det som åpenbart er en utfordring av franske verdier. Flere rapporter har dokumentert det.

Noe av den samme utvikling ser vi i Oslo-området, selv om mediene ikke rapporterer det.

Mediene tror at de kan hindre nyheter fra å spre seg ved å tie om dem. Men det skjer for mye til at det er mulig.

Europa er en kruttønne.

Kvinner føler seg ikke trygge lenger. Terroren øker. Splittelsene blir større. Og en fremmed, kvinnehatende, antidemokratisk voldskultur har fått amnesti til å spre seg uhindret, under falsumet om «fredens religion» og «alle kulturer er like». Som en motreaksjon hardner nå også europeere til: De er ikke lenger så følsomme, hjertevarme og rause som i starten, for ingen liker å bli hatet og jaget i eget land. Ingen liker å spandere på gjester som bare forlanger enda mer. Ingen europeisk pappa liker at døtrene må holde seg hjemme for sikkerhets skyld, for dette er ikke Europistan enda. Og vold avler dessverre vold. Slik drar muslimsk macho-ukultur europeisk kultur ned i søla, og foreløbig har myndigheter og media svart med utskjelling av egne borgere, sensur mot enhver som egler til motstand, og enda mer forståelse og underkastelse for islam. Sånt har en pris: Kreditten er overskredet. Trykket bygger seg opp.

Trass den åpenbare faren for at europeere kan organisere seg og ta igjen, er det ingen tegn til at flerkulturen skal kastes på skraphaugen til fordel for ekte politikk. Nei-nei: Løsningen er å fortsette med mer av det samme, for mer krutt i tønna må jo bedre situasjonen? Eneste nye tiltak, er «mer synlig politi» for at vi «ikke skal la oss skremme». Men unntakstilstanden og sikkerhetsstyrkene er ikke der for å hindre terror: De er der for å kontrollere borgerne, så ingen begynner å søke rettferdighet selv.

Et systematisk svik mot egne borgere

Europeiske politikere, partier og myndigheter jobber ufortrødent videre med sitt havarerte flerkulturelle prosjekt – som om ingenting har skjedd. Det blir noen justeringer her og innstramminger der, men kursen er den samme: Europa skal bli flerkulturelt! Islam er fred, og vi må være rause. Men nei, vi har vært rause nok nå. De fleste har fått mer enn nok av Vestens ynkelige tilbaketog. Det er ikke bare muslimer som kan ta væpnet kontroll over egne bydeler – har eliten glemt det?

Selv etter katastrofeåret 2015 bruker eliten fortsatt makten til å systematisk tilrettelegge for andres interesser. Andre lands borgere prioriteres over egne borgere – samtidig som myndighetene ikke klarer å beskytte egne borgere mot de kriminelle konsekvensene av egen idiotpolitikk. Regnbueprosjektet som skulle skape en bedre verden, skaper bare hardere mennesker. Det er som å dyrke borgervern og aksept for selvtekt og vold, i et kontinent som endelig hadde funnet fred. Det er som å trygle om sosialt sammenbrudd og opprør, men de skjønner det bare ikke. Det synker ikke inn. De forstår ikke det enkleste av årsak og virkning. Hvor dum og historieløs er det mulig å bli?

Hva er borgervern?

Politilovens §26 forbyr privat rettshåndhevelse gjennom borgervern. Likevel åpner denne loven for vakthold som tilsikter å beskytte person eller eiendom, og derfor finnes det vaktselskaper som driftes etter tillatelse fra politiet. Frivillige ordenvern ble forbudt i 1927 uten politimesterens samtykke, og årsaken var et turbulent politisk klima i mellomkrigsårene, hvor flere private borger- eller ordensvern dukket opp, gjerne forankret i politiske ideologier. Mangelen på politisk nøytralitet og objektivitet førte til at det ble innført et totalforbud mot frivillige ordensvern i 1936, men årsaken var først og fremst en høyst reell fare for opprør og revolusjon.

I en egen lov av 13. mai 1937 ble det også innført et forbud mot å bære uniform eller andre iøynefallende tegn for å markere tilhørighet til politisk organisasjon eller meningsretning. Dette var en videreføring av et lovforbud vedtatt første gang i 1933, og som kom som en reaksjon på den tiltakende bruk av uniformerte enheter knyttet til politiske organisasjoner, så som nazistiske eller fascistiske bevegelser. Dermed er det et gigantisk paradoks at vi diskuterer om islamist-uniformen hijab og niqab bør forbys i 2017. Vi har allerede hjemmel for det, og imamer som åpent innrømmer at dette er uniformsbruk.

Borgervern sklir alltid ut av kontroll.

Siden borgervern ikke er regulert av en overmakt i form av staten, (fordi staten allerede er for svak til å opprettholde kontroll) finnes det ingen funksjoner som hindrer borgervernet i å eskalere til selvtekt. Veien fra å være politi og ordenvakt, til å bli dommer og bøddel i samme slengen er kort og fristende i kampens hete, og historien er full av eksempler. Borgervern klarer rett og slett ikke å regulere eller begrense seg selv, fordi mobben representerer den øverste makt. Ingenting kan lenger stagge den. Det er jo bare å studere den franske revolusjonen, som verken var ordnet, demokratisk eller sivilisert.

I den spente politiske situasjonen som venstresiden og innvandrings-ekstremistene har skapt i Europa, er folkets ønske om kontroll og rettferdighet bare et lite stykke unna ønsket om hevn. Hvis ikke europeiske myndigheter tar dette inn over seg og stopper flerkultur-galskapen og knefallet for islam, kan vi ende med en voldsspiral som vil overraske selv herdede islamister. Europeere har tilsynelatende blitt fredsæle i en grad hvor de alltid vender det andre kinn til, men ikke ta det for gitt. Det er noe som heter historie og den man skal ikke gå så veldig mange år tilbake for å finne at det å bli tatt av fransk eller gresk politi kunne bety metoder som i dag forbindes med Guantanamo. Og de muslimske massene som er lurt av Angela Merkel til å tro de er hjertelig velkomne, er fortsatt i kraftig mindretall. Det ser de ut til å ha glemt.

Muslimske vigilanter ansees som helt normalt. 

Det er ikke bare europeere som kan gjøre opprør mot flerkulturen gjennom borgervern: Muslimske miljøer i Sverige, Frankrike, England, Tyskland og mange flere land, driver selv et aktivt borgervern mot det europeiske og vestlige: De avviser myndighetenes voldsmonopol og ordensmakt. De har tatt kontroll over egne områder, innfører egne lover, sitt eget moral- og shariapoliti, og har sitt eget straffesystem, med stor vilje til voldsbruk. Myndighetene i de fleste europeiske land har null kontroll over disse miljøene, men pytt – «de er bare sånn de er». Kapitulasjonen overfor innvandrernes selvtekt er komplett, derfor satser man heller på å stoppe egne borgere i å gå til motangrep. Det er en fryktelig dum og farlig strategi: Myndighetene blir selv en del av angrepet på Europa.

Borgere har rett til å beskytte seg. 

Hvis myndigheter ikke kan verne borgerne mot vold og overgrep, så har borgere rett og plikt til å beskytte seg selv, hverandre og sin eiendom. Innbyggere gir bort sin rett til å bruke vold, mot at myndighetene garanterer for sikkerheten. Dette er en klar samfunnskontrakt mellom folket og staten, og derfor står myndighetene igjen med bare en løsning: Myndighetene i Europeiske land må velge side, og ta tilbake kontrollen og sikkerheten med alle midler. Dette innebærer enorm maktbruk mot muslimske enklaver, at flerkultur-prosjektet må avsluttes, og egne borgeres interesser blir satt først igjen. Og her er det mulig å montere en sikkerhetsventil for overtrykket av rasende frustrasjon:

Staten kan styrke sitt voldsmonopol ved selv å skape organiserte borgervern: Bevæpnede vektere, eller en bevæpnet nasjonalgarde. Kanskje det er på tide å trekke heimevernet ut av møllposen og skape en moderne, halvmilitær styrke underlagt politiet? Det vil sikkert gi flere skarpe situasjoner, men hva er alternativet? Det koster å rette opp politiske blundere.

Det finnes nemlig grenser.