Nytt

I en felles uttalelse sist tirsdag tok lærerforbundet i Bayern og delstatsparlamentets president Barbara Stamm til orde for å bekjempe «fremmedfientdlige ytringer» i skolen og hverdagen, skriver Süddeutsche Zeitung. Bakgrunnen for initiativet er resultatet av en uformell spørreundersøkelse blant skolebarna i Bayern, som tyder på at 90 % av dem mener at det er for mange flyktninger i delstaten.

Man kan spørre seg om dette standpunktet – som til Stamms forbauselse også deles av mange barn med migrasjonsbakgrunn – i bunn og grunn er fremmedfiendtlig. Den tyske regjeringen, som har avvist mer enn en halv million asylsøknader, ser jo ut til å være inne på noe lignende. Ikke desto mindre blander initiativtagerne politiske oppfatninger som denne sammen med rene hatytringer til en verbal cocktail de ser det som sin plikt å bekjempe.

Delstatspresidenten konstaterer at elevene ikke bare får impulser fra skolen. Resultatene er nemlig et bevis på «hvor sterkt barna lar seg påvirke av det foreldrene tenker og snakker om». Hvorvidt de muligens også observerer virkeligheten og tenker selv, uttaler hun seg ikke om. For å oppdra de små rakkerfantene har lærerforbundet, representert ved sin leder Simone Fleischmann, utarbeidet et manifest med tittelen «Holdninger teller», som er blitt underskrevet av flere politikere:

Med manifestet vil lærerforbundet gjøre oppmerksom på den tiltagende forråingen av språket og sameksistensen i samfunnet. Fleischmann betrakter det som et «puff». Med det vil hun gjøre det tydelig hvordan man i disse Pegida-marsjerende tider forholder seg riktig til åpen fremmedfiendtlighet og høyrepopulistiske valgseiere i nabolandene.

Det er altså ikke bare i norsk skole man tar sikte på å bekjempe «feiltanker», om enn det ser ut til å være en tung oppgave.

NGO-er og moralindustrien er med på laget. Blant de 58 personene som har undertegnet manifestet finnes flere fremtredende representater for Bayerns «politikk, utdannelse, kirke og kultur»:

Undertegnerne av manifestet forplikter seg til å ta aktiv stilling mot fremmedfiendtlighet og uvitenhet.

Manifestet tar med andre ord ideologisk stilling ved å presentere menneskelig nedrighet og den politiske vinden, uttrykt blant annet ved innvandringsmotstand, som to sider av samme sak. Det skinner igjennom at man enten er ond eller dum hvis man synes det er for mange asylanter i Tyskland.

Initiativtagerne gjør Tyskland en politisk og sosial bjørnetjeneste av det kolossale slaget. Felles motstand mot hatytringer, mobbing i skolen og forråelse av den offentlige samtalen i Tyskland – hvor det ikke minst i sosiale medier er blitt vanligere å ønske meningsmostandere vondt – er noe som ville hilses velkommen også i innvandringsmotstandernes rekker. For politiske standpunkter er naturligvis ingen blankofullmakt til å oppføre seg dårlig mot individer.

I stedet skal det å oppgi innvandringsmotstanden stadig forsøkes gjort til inngangsbillett i det gode selskap. Det som mer enn noe annet har polarisert samfunnet, anses med andre ord som en medisin det behøves mer av.

Fleischmann antyder at lærernes holdningskampanje overfor elevene kanskje kan nå frem til foreldrene også. Spørsmålet er vel om ikke foreldrene heller blir ekstra oppmerksomme på skolen som oppdragelsesrisiko. Det er jo stikk i strid med institusjonens hensikt, men dessverre ikke ukjent – en gang i tiden befant det seg stalinister i multikulturalistenes sted.

 

Süddeutsche Zeitung