Sakset/Fra hofta

I dag har biskop Erling Pettersen sin avskjedsgudstjeneste i Stavanger domkirke, og på tirsdag i uken som gikk var han gjest hos NRK-Rogaland.

En biskop er ikke en hvilken som helst person. Biskopsembetet har både en åndelig og administrativ funksjon. Det mest konsise eksempel finnes i Paulus` brev til Titus (kapittel 1, vers 7), der biskopen kalles «Guds forvalter» og det forklares at han skal «holde seg til det troverdige ord i samsvar med læren, slik at han både er i stand til å rettlede etter den sunne lære og til å gjendrive påstandene til dem som sier imot» Han omtales også som «en hyrde som skal vokte sin hjord». Man kan teologisk diskutere hvor langt dette ansvaret strekker seg, da også hele menigheten oppfordres til tilsyn.

Biskop Erling Pettersen trekker fram urettferdighet, fattigdom, dialog og de homofiles rettigheter når han skal gjøre rede for hva han har vært mest opptatt av i sin gjerning som biskop. For noen av oss er det vanskelig å se hvordan han har oppfylt sine pastorale forpliktelser med sine prioriteringer, Erling Pettersen fremstår snarere som en politiker på venstresiden. Og han refser gjerne Sylvi Listhaug. I beste sendetid gir han uttrykk for avsky overfor en statsråd som mener at vi må få en ny asylpolitikk for ikke å ende opp som Sverige. Erling Pettersen blir imidlertid kraftig provosert over at Listhaug hevder å forvalte kristen tro og verdier.  Det er interessant hvor lett kristne på venstresiden avviser at personer på høyresiden kan representere kristen tro, mens de selv blir mer enn fornærmet når noen av oss setter spørsmålstegn ved deres egne tolkninger. Biskop Erling Pettersen er imidlertid ikke alene med sine holdninger, det er påfallende hvor engasjert kirken har blitt i politiske prioriteringer, men bare trekker på skuldrene av en økende avkristning.

Erling Pettersen fremtrer som en klassisk frigjøringsteolog når han hevder at det rike Europa har skaffet seg sin velstand på de fattiges bekostning. Økonomisk vekst fremstilles som et null-sum-spill der noen alltid må betale for andres vekst. Han mener bestemt at vår velstand er koblet til verdens fattigdom, og at vi har et ansvar for å følge opp den urettferdigheten vi har skapt. Økonomisk politikk blir religiøs, ingenting overlates til det verdslige regiment.

Man kan akseptere at en teolog ikke forstår seg på økonomiske realiteter, men verre er det når klassisk forståelse av årsak-virkning er fullstendig fraværende og gir rom for en ønsketenkning man ikke skulle tro var mulig. For det er dialog og dialogens åpenbart enorme muligheter Erling Pettersen er mest opptatt av.

Erling Pettersen sier nemlig til NRK at

dialog er den måten vi må leve sammen på i det norske samfunnet, og at vi må føre videre og bygge på det vi lærte etter 22.juli 2011, at vi må snakke sammen for å forebygge, for å forhindre at det skjer igjen.

Han trekker fram et dialogsenter kirken fikk i stand med god hjelp av Stavangers ordførers Christine Sagen Helgø, og mener det har vært noe av det viktigste i hans gjerning.

Det er vanskelig å følge biskop Erling Pettersen i hans resonnementer, men han mener altså at terroristen Anders Behring Breiviks gale handlinger kan sees i sammenheng med manglende dialog mellom kirke og muslimer i Breiviks ungdomstid. Det er slik at man har vanskelig for å tro det man hører, men biskopens uttalelser vitner om noe langt mer, nemlig om et samfunn hvor rasjonaliteten stadig mister terreng, og der rene ønsketenkninger blir dyrket som om de var sannheter. For det bør ikke være tvil om at biskopen med sine uttalelser får gjenklang i hans store ekkokammer, hans samarbeid med politikere i Stavanger er et uttrykk for en ny tro og livsanskuelse. Den dialogen Erling Pettersen holder fram, handler nemlig om at seks prester og seks representanter fra muslimske trossamfunn kommer sammen og samtaler om hvorfor troen er viktig i deres liv, og hvordan vi må gå fram for å leve i fellesskap. Hva Anders Behring Breivik har med slike samtaler å gjøre, er ikke lett å forstå, men i dialogens tidsalder gjelder ikke ordinære årsak-virkning analyser.

Kristentroen, med sin tro på en rasjonell skaper og lovgiver, la grunnlaget for Europas stolte akademiske tradisjoner. Emigrantene til USA tok den samme holdningen med seg, og av landets 10 første universiteter, ble ni grunnlagt av ulike kirkesamfunn. Men det er denne tradisjonen vi ser forvitrer foran øynene på oss, for det er en gåte uten løsning hvordan de samtalene Erling Pettersen omtaler skal forhindre radikalisering, men i en tid hvor fornuften har forsvunnet, er det meste mulig. For det er unektelig et paradoks at en religiøs leder på venstresiden, som mener at økonomisk urettferdighet er en av våre største utfordringer, skal tro at dialog skal bygge bro over snart 1500 år med grunnleggende uenigheter og muslimske angrep på kristenheten. Det er nemlig ikke slik at fravær av samtaler mellom religiøse ledere er årsaken til at noen blir radikaliserte. Skulle Erling Pettersen vært troverdig, måtte han pekt på økonomiske-sosiale årsaker,  modellen dagens multikulturalister forklarer all annen terror ut fra, men det interessante er at da står nettopp Anders Behring Breivik i veien, vi vet alle at hans hat ikke har grobunn i materielle betingelser. Og det er all grunn til å spørre: Har nærkontakten med islams grunnleggende irrasjonalitet allerede ødelagt vår sannhetssøkende kultur?

Biskop Erling Pettersen går av, men lite tyder på at den naiviteten han representerer forsvinner med ham. Den er blitt et ideal for både kirke og politikere, et eksempel på en godhet de ikke tåle vi pirker borti, en ny religion like var for krenkelse som islam selv.

Les også

-
-
-
-