Sakset/Fra hofta

Bildet: Carlo Maria Mariani Naufragio (2003)

I et ualminnelig rotete og utflytende innlegg på document.no av signaturen Tårnvakten kommer det et høydepunkt allerede i første setning: Det er ikke forbudt å oppføre seg som en drittsekk, men det er veldig få som går rettens vei for å få lov til å oppføre seg som en.”

Skal dette bety at Tårnvakten mener Hodne ikke har gjort noe som er forbudt, men at hun likevel burde akseptere å bli bøtelagt etter straffeloven for å ha gjort nettopp det? Det er slik han faktisk må leses. Og det henger overhodet ikke på greip.

For det første må det påpekes at det ikke er Hodne, men påtalemyndigheten som velger å “gå rettens vei” i denne saken. Det er påtalemyndigheten som har startet saken ved å utstede et forelegg, som er en form for forenklet straffeileggelse som borgeren i enhver rettsstat kan nekte å godta, og det er da opp til påtalemyndigheten om de vil fremme straffekravet for domstolen. Og det har de gjort her. Er først saken brakt inn for domstolen, blir det nokså underlig å anlegge en moraliserende synsvinkel på spørsmålet om den domfelte skal velge å bruke sin rett til å anke eller ikke. Rettsapparatet har flere instanser, og saker av noe alvor eller av prinsipiell karakter fortjener å prøves høyere opp.

For det andre: Hvis man skal ha noe å bidra med i denne materien, må man evne å ta inn over seg det grunnleggende poeng at hva som er straffbart, er noe annet enn hva “man” (som for den saks skyld kan være et overveldende flertall av befolkningen) liker eller ikke liker. Dette poenget har jeg nevnt også i mitt forslag til anke i denne saken, som Tårnvakten har lagt en lenke til, men som intet tyder på at han har lest, i hvert fall ikke forstått noe av. Så la meg utdype ørlite. Straff er den prinsipielt sett strengeste reaksjon på normbrudd fra samfunnets side. I Straffelovkommisjonens delutredning i NOU 2002:4 sies det i kap 4.2.2 at

“…individet i størst mulig grad bør kunne handle fritt, og at straff bare bør kunne anvendes når tungtveiende grunner taler for det. Slike tungtveiende grunner vil stort sett bare foreligge når en handlingstype kan medføre skadevirkninger. I dette ligger at en type atferd ikke bør være straffbar bare fordi et flertall misliker den.”

Under drøftelsen av det såkalte skadefølgeprinsippet peker kommisjonen på at handlinger som strider mot samfunnets moralnormer, og slik sett sies å kunne medføre skade, ikke uten videre bør rammes av straffeloven. Kommisjonen anbefaler generelt at det vises tilbakeholdenhet med bruk av straff. (Her er det ikke plass til utdyping, men den som vil, kan lese kommisjonens interessante drøftelser på nett.)

Av handlinger som i dag ikke er straffbare men i strid med sterke moralnormer, kan nevnes salg av sex (bare kjøp straffes), utroskap i ekteskap, sabotasje av samværsrett med barn. Den enkelte har selvsagt full rett til å være uenig med lovgiver om hva som bør og ikke bør være straffbart. De fleste vil nok mene at lovgivningen på noen områder går for langt og på andre områder for kort. Men i vårt samfunn er det nå en gang slik at det er de kompetente institusjoner som trekker opp denne grensen, og det er ikke opp til den enkelte å praktisere sin egen versjon av straffeloven, verken i “utvidende” eller “innkrenkende” retning.

Hvis det er slik at Hodne ikke har brutt straffeloven, er det uhyre betenkelig at en massiv offentlig opinion – Aftenposten, facebook-kommentarer, og nå også forfattere av innlegg på document.no – inntar en holdning om at hun uansett bør straffes, fordi det er så forkastelig det hun har gjort. Det betyr i så fall å gradere hennes rettssikkerhet, og dermed menneskeverd, til et lavere nivå enn det som prinsipielt gjelder for alle borgere i landet. Man burde granske seg selv ganske nøye i speilet hvis man er henfallen til en slik tankegang og spørre hva det er som ligger bak.

Tårnvakten skriver arrogant om mitt innlegg, som er formulert tilnærmet som om det skulle være en anke over dommen: “ Er han en dyktig jurist kan han lett argumentere for motsatt syn. Det er det advokater er til for. Ikke å dømme.” Han må åpenbart mene at det å dømme derimot er en selvsagt del av journalisters oppgave. For i Aftenposten-journalisten Slettholms artikkel etterlates ikke mye tvil om hvordan skyldspørsmålet skal avgjøres (“Ingen med kjennskap til diskriminerings-paragrafen og frisørens uttalelser kunne være i tvil om at hun ville bli dømt.” osv). Til dette har Tårnvakten intet å anføre.

Når det gjelder Aftenpostens kommentator, er han – som den høyt kvalifiserte jurist han tydeligvis oppfatter seg å være – ikke i tvil om at Hodne rettelig skal dømmes. Dermed begår han ikke med rene ord den samme tankefeil som Tårnvakten. Imidlertid mener jo også han at Hodne bare burde krype beskjemmet sammen og godta forelegget. Og da i hvert fall ikke anke.

Nå er det slik i denne saken, som i en del andre saker, at jussen kan være mer komplisert enn en avisjournalist som følger strømmen, eller for den saks skyld en tingrettsdommer som gjør det samme, ved første øyekast oppdager. Eller er interessert i å oppdage. Hvorfor? Vel, mest sannsynlig fordi man her har å gjøre med den perfekte “gode fiende”. At det kanskje kan finnes noen prinsipielle, rettslig relevante argumenter og hensyn som går i motsatt retning av domfellelse, blir dermed så lett og så beleilig å overse. Slike argumenter har jeg prøvd å redegjøre for i ankeforslaget. (Og her skyter jeg inn at det forhold at det kan ligge et “plott” bak hijab-damens handling, ikke er rettslig relevant etter mitt syn.)

Ved å bringe saken oppover i rettssystemet har man i hvert fall en mulighet for å få en ordentlig behandling av spørsmålene den reiser. Det har ikke Jæren tingrett gitt. Hodne gjør rettssamfunnet en tjeneste ved å gå for dette. Og for akkurat det burde hun støttes av langt flere enn de som støtter hennes islam-syn.

For de av oss som mener det er problematisk at strafferetten i økende grad tas i bruk for å tvinge frem en aksept for en samfunnsutvikling der islam får stadig større plass, er det spesielt viktig å ta kampen også på denne arenaen, selv om man kan være pessimistisk angående utfallet. Og det uansett om man synes det var kjipt gjort ikke å ta i mot denne kunden.