image

 

RealClearPolitics.com samler meningsmålinger om det amerikanske presidentvalget. I perioden 26. august til 13. september ligger Hillary Clinton i snitt 2.3 prosentpoeng foran Donald Trump.

Det er ikke mye. I juli lå hun i tet med nærmere 12 prosentpoeng.

Det er derimot ikke det landsdekkende tallet som avgjør hvem som vinner valget, men antall valgmenn fra hver stat.

Hver stat har, på basis av folketall, blitt tildelt et bestemt antall valgmenn. Den som får flest stemmer i en stat, blir også tildelt samtlige av valgmennene til denne (med unntak av Nebraska og Maine).

På RealClearPolitics opptelling av antall valgmenn leder Clinton per i dag 209-154. Det magiske tallet er 270.

Vippestatene

RealClearPolitics har åpenlyst bare telt med alle de statene som enten er helt sikre eller ganske sikre for de to kandidatene, men ikke de 14 vippestatene – som til sammen utgjør 175 valgmenn.

La oss telle litt på de foreliggende snitttallene for disse fra de siste ukene. Antall valgmenn fra hver stat står i parantes. Etterpå er det oppført hvem som leder staten, og med hvor mye (Trump er rød, Clinton er blå):

ANNONSE

Ohio (18): Trump + 0.6

Florida (29): Trump + 0.7

Michigan (16): Clinton + 5.6

Iowa (6): Trump + 0.8

Nevada (6): Clinton + 0.8

Arizona (11): Trump + 1.6

Wisconsin (10): Clinton + 5.3

Pennsylvania (20): Clinton + 6.2

Virginia (13): Clinton + 3.7

North Carolina (15): Clinton + 0.8

Georgia (16): Trump + 2.0

New Hampshire (4): Clinton + 5

Missouri (10): Trump + 3.0

Maine CD2 (1): Trump + 4.0

Stoler vi på disse tallene, og de holder seg frem til valgdagen, vil Clinton vinne med 293 valgmenn mot Trumps 245. Derimot er det flere forhold som tyder på at Trump vil gjøre det en del bedre enn som så:

i) Skandalene

Disse rammer Clinton hardt, mens det skal uhyre mye til for å skade Trump mer enn man allerede har gjort. Han har etablert seg som kandidaten mot systemet. Hver gang mediene går etter han, styrker dette bare imaget fremfor å svekke ham.

Man har også rettet tungt skyts mot han i over ett år nå. Mediene har trolig dermed brukt opp nesten alt de hadde på ham, om han ikke gjør eller sier noe dumt over de neste månedene.

Det skal i tilfellet være noe veldig dumt, om velgerne hans ikke har latt seg avskrekke av alt det andre man har angrepet mannen med frem til nå. Kampanjen hans har i tillegg moderert seg kraftig i stilen den siste måneden.

Clintons skjeletter i skapet, som det er langt flere av enn hva selv hennes argeste kritikere hadde antatt, ramler på sin side hele tiden ut.

I det siste har hun løyet om helsen, som for alvor er blitt et tema i valgkampen. Hun har løyet enda mer om epost-skandalen – selv etter at hun først ble avslørt. Hun har løyet i hytt og pine om hennes rolle under terroren mot den amerikanske ambassaden i Benghazi. Hun har løyet til kongressen (en straffbar handling) om blant annet salg av jagerfly til Pakistan. Og slik fortsetter det.

Rand Paul, ingen venn av Trump, har foreslått at Clinton må tiltales, slik som har skjedd med andre lengre ned i systemet for langt mindre alvorlige overtredelser.

Den verste stormen rundt Clinton er med andre ord ikke overstått, mens den etter alt å dømme er det for Trumps vedkommende.

ii) Debattene

Trumps suksess i nominasjonsvalget baserte seg på de TV-sendte debattene. Ikke på grunn av intellektuelle egenskaper, men på grunn av retoriske. Den franske sosiologen Pierre Bourdieu skrev i On Television (1996) om hvordan TV-mediet belønner fast-thinkers – som Trump utvilsomt er (fremfor en deep-thinker, vil nok mange hevde).

Han har dermed voldsomme komparative fortrinn over Clinton i den fasen vi nå beveger oss inn i. Den første TV-sendte debatten går av stabelen 26. september.

Clinton har også en såpass vaklende helse at hun selv sliter på de få offentlige arrangementene hun stiller opp på – enten det er anfall generert av stress, ukontrollert hosting eller fysisk kollaps.

iii) Entusiasmen

Entusiasmen på Demokratenes side er nær sagt ikke-eksisterende. Det indre oppgjøret innad i partiet, anført av Bernie Sanders, er en avvisning av det etablissementet Clinton representerer. Hun er uhyre upopulær blant store porsjoner av eget partis velgerbase.

Det samme kan sies om Trump på republikanernes side, men forskjellen er at han har langt mer entusiatiske tilhengere enn hva Clinton har. Slikt er avgjørende for valgdeltagelsen på begge sider, noe meningsmålinger ikke klarer å fange helt opp.

Noen av velgergruppene til Clinton, blant annet den afroamerikanske, har vanligvis også ganske lav deltagelse, noe som heller ikke er reflektert i meningsmålingene. Alt dette er fordel for Trump.

iv) Undermåling av høyrepopulister

Vi kjenner igjen dette mønsteret fra Europa, hvor målingene igjen og igjen undervurderer høyrepopulisters oppslutning. Vi har sett det i parlamentsvalgene, både de nasjonale og det felleseuropeiske, og vi så det så til de grader med Brexit (4 prosentpoeng feil i favør remain-siden på valgdagsmålingen, enda høyere i dagene og ukene før).

USA er ikke et unntak. Også i det republikanske nominasjonsvalget ble Trump stadig målt for lavt av byråene.

Dette kan henge sammen med at personer er redde for å oppgi – selv i en anonym spørreundersøkelse – at de stemmer på en slik kandidat. Om man er i det mer konspiratoriske hjørnet, kan en også foreslå at byråene endrer metodologi for å villede, noe Breitbart foreslår.

Det er ikke så konspiratorisk som det kanskje lyder. Det er ikke uvanlig at siden som støtter en kandidat overvurderer denne med valg av metodologi. Derfor får partier ofte høyere oppslutning i målinger bestilt av aviser på deres side – for å påvirke opinionen fremfor å måle den.

Flere av målingene kan tenkes å dra ned Trump ganske kraftig fra sitt reelle tall, noe som selvsagt også vil påvirke snittet av alle disse.

Bilderesultat

Det er mer entusiasme i Trump-leiren enn det er blant Clintons velgere

Korrigering av meningsmålingene

Som påpekt leder Clinton med 293 valgmenn mot Trumps 245 om snittet av de seneste meningsmålingene predikerer valget helt korrekt. På bakgrunn av de fire punktene overfor, ønsker jeg derimot å utforske noen scenarioer hvor snittet over får det feil i favør Clinton med ulike antall prosentpoeng:

Feil med 0.8 prosentpoeng

Antar vi at meningsmålingene over bare får det 0.8 prosent feil i favør Clinton på grunn av forholdene ramset opp over, noe som er høyst troverdig, vinner Trump plutselig både North Carolina (15 valgmenn) og Nevada (6 valgmenn). I dette scenarioet får Trump 266 valgmenn mot Clintons 272.

Så tett er det i skrivende stund. Det skal innvendes at dette forutsetter at Trump vinner alle statene som meningsmålingene viser at han leder i.

Feil med 3.7 prosentpoeng

Virginia, som har 13 valgmenn, er den staten Clinton har den minste ledelsen i (3.7 prosentpoeng) etter North Carolina og Nevada.

Dersom de fire forholdene overfor – skandalene, debattene, entusiasmen og undervurdering av høyrepopulister – til sammen gir snittet av alle de siste ukers meningsmålinger feil med 3.7 prosentpoeng, vinner Trump med 279 valgmenn mot Clintons 259.

Feil med over 5-6 prosentpoeng

Utover dette må dagens meningsmålinger få det feil med over 5 prosent. Vi har her Michigan (16) hvor Clinton leder med 5.6, New Hampshire (4) hvor hun leder med 5, Wisconsin (10) hvor hun leder med 5.3, og Pennsylvania (20) hvor hun leder med 6.2.

Trump har tettet igjen langt større gap før (som sagt var han 11-12 prosentpoeng bak nasjonalt i juli, nå er han bare 2-3). Dette er forholdsvis små gap – det er tross alt derfor disse statene er kategorisert som vippestater.

Norske medier opplyser hele tiden om at Trump må vinne Pennsylvania, hvor Clinton er foran med 6.2, men det er altså ikke korrekt, selv om en kombinasjon av North Carolina og Pennsylvania skulle holde (igjen om han vinner alle stater han leder i).

Vinner han både North Carolina og Nevada, hvor han er bak 0.8 prosentpoeng på meningsmålingene, samt Virginia, hvor Clinton ifølge meningsmålingene ligger foran med kun 3.7 prosentpoeng, er det som demonstrert nok til å gjøre han til USAs neste president.

Det er et meget sannsynlig scenario.

Ikke rart de svetter.

Demokratisk underskudd

Det er heller ikke så merkelig at mediene modererer sin kritikk av Trump.

Clinton kalte halvparten av Trumps velgere for «a basket of deplorables», noe som har slått tilbake på henne som en boomerang. Men massemediene – også her hjemme – har vært betraktelig mer nedlatende. De har avslørt at de anser eget folk som avskum.

Enda mer sjokkerende er det muligens – om vi ser på Norge – at det nærmest er umulig å oppdrive en eneste journalist i massemediene, en eneste politiker, en eneste komiker, en eneste skuespiller, en eneste popartist, en eneste kjendis generelt, som foretrekker Trump over Clinton.

Noe kanskje en majoritet av det amerikanske elektoratet gjør.

Det forteller ganske mye om det ekstreme gapet mellom oppfatningene til folk og elite i den vestlige verden.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629