superwoman

Svensk-kurdiske Nima Sanandaji er leder for tankesmien European Center for Entrepreneurship and Policy Reform (ECEPR). Han er ikke så kjent som sin storebror Tino Sanandaji, selv om også Nima har gitt ut bøker og er aktiv samfunnsdebattant. Nima Sanandaji har nylig gitt ut boken «The Nordic Gender Equality Paradox». Konklusjonen er at velferdsstaten ødelegger for kvinnenes veg til toppen.

Den norske modellen passer for de kvinnene som ønsker et «vanlig» liv, men å bli leder krever noe utover det normale og vanlige.

-Norske kvinner investerer rett og slett ikke den tiden som er nødvendig for at de skal bli ledere. Superstars arbeider ikke 40 timer i uken, de arbeider 60 til 70 timer i uken. Det er den innsatsen som må til om man skal bli eksepsjonell, sier Sanandaji.

Det hjelper ikke om kvinnen har samme kompetanse dersom hun arbeider 40 timer i uken, mens hennes mannlige kollega jobber 70. Da er det han som blir leder, ikke hun.

ANNONSE

Velferdsstaten er dyr og høye skatter er nødvendig for å finansiere den. Skattene virker mer demotiverende inn på kvinners innsats enn menns.

-Kvinner verdsetter familien og barn høyere enn menn. Høye skatter gjør at marginalkostnaden for dem ved å arbeide ekstra blir ekstra høy. Et skattesystem som det nordiske gjør dermed at enda færre kvinner legger inn den nødvendige innsatsen.

Et egalitært lønnssystem som det norske gjør at det er dyrt å kjøpe tjenester. Faktisk så dyrt at høyt utdannede personer bruker tiden på gressklipping og maling istedenfor på sin spesialkompetanse.

-Men i Norden ser man gjerne at professorer står i hagen og maler huset selv. Det er rett og slett så kostbart å leie en maler at professorene maler, sier Sanandaji.

Samfunnsøkonomisk gir dette liten mening. En professor som forsker eller underviser én time mer, skaper mer verdier enn om han er hobbymaler. Spesialisering og arbeidsdeling er grunnlaget for økonomisk vekst.

-Men i Norden er det så dyrt å kjøpe tjenester at den muligheten er utelukket.

Kvinnen som kunne blitt en superstar henter isteden i barnehagen og rydder klær.

Sanandajis neste forklaring på at kvinner ikke når toppen, er at den nordiske modellen har gitt offentlige monopoler innenfor kvinnesektorer. Barnepass, undervisning og pleie er alle sektorer der kvinnene var aktive.

De sterke offentlige monopolene har dermed ødelagt både for kvinnelige ledere og gründere her. Istedenfor å eie og drive en skole, arbeider kvinnene som lærere.

Hvordan få flere kvinnelige superstars?

Sanandaji har ingen tro på kvotering. Modellen med 40 prosent kvotering inn i styrene bærer galt av sted. Den modellen har ført til at kvinner gjenbrukes i et utall styrer, og slik faller kvaliteten på styrearbeidet. Når kvaliteten på styrene faller, reduseres verdiskapningen.

-Den norske modellen har gitt lavere vediskapning. At mindre kvalifiserte styremedlemmer fører til det, er ikke så overraskende.

Og hvis problemet er en stor velferdsstat, så kan løsningen være mindre velferdsstat, tror Sanandaji.

Det er land med en begrenset velferdsstat som har flest kvinnelige ledere. I Norden har Island den minste velferdsstaten, men av de nordiske landene har Island høyest andel kvinnelige ledere. Land som USA og Sveits med mindre velferdsstat enn Norge, har mye høyere kvinneandel.

-Det må bli billigere å kjøpe tjenester i hjemmet, sier Sanandaji.

-Da må vi bygge opp en egen tjenerklasse?

-Jo, men i dag bygger Norden opp en hel klasse mennesker som er ekskludert fra arbeidsmarkedet og som heller lever på offentlige ytelser. Det er en dårlig løsning. Det må være mye bedre å få disse menneskene ut i arbeid, og dermed sikre at man kan få flere superstars.

Så opplagt, men likevel så vanskelig.

 

«Velferdsstaten er glasstaket» Finansavisen, 25. juni 2016.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629