I Aftenposten skriver utenriksjournalist Reidun Samuelsen om terrorister i Belgia. Samuelsen starter med å romantisere det multikulturelle Belgia. Brussel omtales først som en smeltedigel. Like etterpå forklarer Samuelsen hvordan den samme byen er segregert. Ungdommer holder seg til sine egne etniske og religiøse grupper. Det går skarpe skiller gjennom det som i utgangspunktet omtales som smeltedigelen.

Rundt 25 prosent av Brussels innbyggere er muslimer. Byen er en smeltedigel av kulturer og språk, og mangfoldet bidrar til å skape et unikt og levende samfunn.

En større undersøkelse viser imidlertid at de ulike ungdomsgruppene i byen holder seg til «sine egne». Språk, etnisitet og religion avgjør hvem du blir venner med og hvem du vil gifte deg med.


I motsetning til i resten av EU, har ikke annengenerasjonsinnvandrerne avansert i Belgia, selv om de har både skolegang, språkkunnskaper og en samfunnskunnskap som foreldrene ikke hadde. Statistikken viser at det er like mange arbeidsledige blant annengenerasjonsinnvandrere, som blant førstegenerasjonsinnvandrerne.

Det skinner igjennom at problemene ofte er knyttet opp til folk med muslimsk bakgrunn. De produserer terrorister. Hvorfor agerer muslimer på denne måten blir ikke belyst. Fattige folk av andre religioner har ikke samme tendens til å bli terrorister.

Reidun Samuelsen omtaler det å bli selvmordsbomber som et avansement. Det må være det samme som å gjøre terroristenes ord til sine egne.

22. mars var det to av Brussels egne sønner – Ibrahim ogKhalid El Bakraoui – som detonerte bomber på flyplassen og metroen. Brødrene vokste opp i Brussel, de har marokkansk familiebakgrunn, og var tidligere dømt for blant annet bankran og biltyverier. Under terroraksjonen avanserte de til selvmordsbombere.

ANNONSE

 

Aftenposten

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629