omslag.knarvik

Da Thomas Knarvik ble intervjuet i Aftenposten forleden, var det viktig for journalisten å hente inn ekspertise som kunne belyse kunstnerens satiriske praksis. Ekspertisen viste seg å være Lena Lindgren, politisk redaktør i Morgenbladet. Som kjent er hun gift med Klassekampens redaktør Bjørgulf Braanen, en allianse som sikkert i visse kretser gir henne en mer uhildet posisjon når kunstneriske uttrykksformer skal vurderes.

lindgren_lena

Lena Lindgren har da også klare synspunkter på Knarviks kunstneriske satiretegninger.

«Han bruker simple teknikker og skanner inn et ansikt på en kropp han har tegnet selv.», er ett av dem. Slike tegneriske grep er selvsagt forkastelige sett ut fra en borgerlig estetikk. For her er kriteriene basert på dannet språkbruk og kultivert kommunikasjon. I så henseende er formen viktigere enn innholdet, og må nedvurderes av hensyn til den gode smak og sosiale omsorg.
Den samme argumentasjonen anvender Lindgren når hun betrakter Knarviks satirer som en «grandios kunsthappening» i Lars Vilks fotspor. Det er en diskvalifiserende påstand av kunstfaglig karakter, som hun avgjort ikke har belegg for. Den fremsettes allikevel som en ekspertuttalelse, skjønt den i realiteten er et maskert politisk utspill for å undergrave Knarviks kunstneriske og satiriske prosjekt.
Så langt om Lena Lindgrens kunstfaglige kriterier og ekspertise, som i et større perspektiv ville ha knust enhver samfunnskritisk avantgarde, med mindre den var politisk korrekt. Her er hun selvsagt på tynn is. Derfor dreier hun skytset mot Knarviks person og kunstneriske integritet. Metoden er psykologisering med fokus på selvopptatthet og oppmerksomhetstrang, paret med beskjeden fornuft og sannhetsgehalt, samt lite av konstruktive tanker.

Noe belegg for slike negative personkarakteristikker gis ikke. Lindgren ser ikke noe annet enn en kunstner med personlige og faglige svakheter. Men hun er jo bare politisk redaktør, og leter derfor kun etter det som er samfunnsrelevant i tråd med hva som til enhver tid er politisk korrekt. Ekspertisen på det personlig/psykologiske feltet er følgelig begrenset, svært begrenset. Allikevel uttaler hun seg bombastisk om noe hun bare antar og tror, som om hennes prominente redaktørposisjon gir henne innsikt i alt mulig.

ANNONSE

En slik oppsvulmet selvoppfatning på vegne av ledende stilling, er svært utbredt blant sjefer. Stillingen innebærer makt, og maktfølelsen tenderer ofte mot å invadere andre fagfelt og utvide mandatet. I dette tilfelle dreier det seg om en politisk redaktør, som hverken har faglig magemål eller respekt for andres kunstkompetanse. Selvsagt kunne hun ha gått i dialog med Knarviks satiriske kunst og drøftet dens politiske implikasjoner på verkets nivå, men det gjør hun ikke. Hun bare avfeier tegningene som simple og selvopptatte, for deretter å begå noe i retning av et karakterdrap på opphavsmannens intellektuelle utrustning.

Denne strategien hos Lena Lindgren er neppe tuftet på kunstfaglig kompetanse, heller ikke psykologisk innsikt, det dreier seg snarere om et politisk snikmord basert på rå redaktørmakt. Her lukter det stalinisme lang vei, men den er fordekt og pakket inn i en slu og slesk språkbruk som tilsynelatende er ansvarlig og kulturelt stueren. Men faktisk er det bare et rent maktovergrep pyntet med en redaktørtittel som skal gi snikmordet sosialmoralsk legitimitet

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629