Nytt

Som motytelse for å stanse mennesketrafikken til Hellas, har Tyrkia som kjent krevd og fått tilsagn om visumfrihet for egne borgere til EU. Vil denne visumfriheten virkelig for alvor åpne dørene for en massiv tilstrømning av tyrkere til EU? I flere EU-land er man alvorlig betenkt.

Et forslag som Tyskland og Frankrike har fremmet overfor de andre medlemsstatene i EU, tyder på at de to landene ønsker seg en formalistisk nødbrems i denne visumfriheten, skriver Die Zeit. Hvis «bestemte kriterier ikke lenger er oppfylt», hvilket i praksis betyr at det kommer for mange tyrkere, kan avtalen bli satt ut av kraft.
 

I et fransk-tysk dokument heter det nå: Stilt overfor flyktningekrisen er det «nødvendig å ha en virksom mekanisme for suspensjon av visumliberaliseringen». De eksisterende bestemmelsene for oppheving i et EU-direktiv fra 2001, anser regjeringene i Berlin og Paris i følge dokumentet som kompliserte og langdryge.

Etter dagens rettsregler må det oppstå en nødsituasjon for å oppheve en eksisterende visumfrihet. Dette er etter Tysklands og Frankrikes oppfatning en altfor streng betingelse. De ønsker derfor å innføre en «betydelig økning» i antall opphold som kriterium for suspensjon.

Med denne leken later altså EU som om unionen vil holde sin del av avtalen ved å åpne døren for tyrkiske borgere, mens det i realiteten åpnes for nye byråkratiske tricks for ikke å etterleve avtalens intensjoner likevel.

Noen spesielt respektabel posisjon er det ikke. Det finnes ikke politisk mot til å si rett ut på politisk nivå at det er uaktuelt med for mange tyrkere i Europa, og det finnes ikke politisk besluttsomhet til for egen maskin å iverksette en kontroll av EUs yttergrense verdt betegnelsen. Jobben forsøkes outsourcet til Tyrkia, men takket være byråkratiske manøvre skal ikke tyrkerne få så mye betalt for jobben som forutsatt.

Kanskje er det ikke særlig lurt heller, for dette formalistiske dobbeltspillet overfor Tyrkia er lett å gjennomskue, og kan lett føre til at heller ikke tyrkerne fullt ut holder sin del av en avtale som risikerer å renne ut i sanden.

 

Die Zeit