I forbindelse med etterforskningen av sakene som involverer den grove volden som ble filmet ved Charlottenlund videregående skole i Trondheim konstaterer politiinspektør Alf Rune Nilsen at det i seks av sakene er tale om en gjeng med ungdommer av utenlandsk opprinnelse som går løs på én etnisk norsk gutt.

Til Adresseavisen sier han:

– Det er påfallende at de sju fornærmede er bare etnisk norske gutter, mens gjerningspersonene bare skal være av utenlandsk opprinnelse. Det er også spesielt at det alltid er en gjeng som går løs på ett offer.

«Påfallende». No shit. Han legger spørrende til:

– Er det tilfeldig, eller er det et mønster? Dette skal vi selvsagt vurdere før sakene går til retten, sier han.

Selvsagt er det et mønster, det er noe enhver kan forstå. Men det kan vel tenkes at det ikke er særlig gunstig for karrieren i politiet å sette fingeren på det? Uansett er denne unnlatelsen også virkelig «påfallende», for det Nilsen ser utslagene av, er en fremmed klankultur, et fenomen Asle Toje gjør godt rede for i en fersk artikkel i Bergens Tidende, og som mange med kjennskap til virkeligheten på bakken lenge har sett.

ANNONSE

Forfedrene til disse gjerningspersonene kommer fra klansamfunn hvor man ikke er vant til å kunne stole på en fungerende rettsstat, men snarere søker beskyttelse hos familie, storfamilie og venner, og ikke går av veien for voldsbruk for å sette seg i «respekt». Og klankulturen sitter hardere i disse ungdommene enn den fredelige, individorienterte kulturen i storsamfunnet, hvor konflikter forsøkes løst med ord.

Det er kort fortalt tilbakestående æreskultur og primitiv stammekultur som møter en høyt utviklet sivilisasjon. Og i den grad det overhodet tenkes omkring saken, begår denne sivilisasjonen den alvorlige feil å betrakte seg selv som noe naturgitt som knapt trenger å pleies, forsvares eller videreformidles gjennom oppdragelse; dens overlegenhet fremheves ikke – den presenteres snarere som like bra, eller kanskje helst litt dårligere, enn andre kulturer.

Problemet med den løgnaktige og hyklerske forstillelseskulturen som har rådet i Norge de siste tiårene, hvor disse sannhetene er blitt feid under teppet for ikke å ta bort illusjonen om flerkulturell idyll, er at det ikke lenger finnes noe vokabular for den flerkulturelle virkeligheten, selv når man – også bokstavelig talt – får den rett opp i ansiktet.

Toje skriver at det

er besynderlig når nordiske land velger storstilt innvandring nettopp fra land hvor klanskulturer råder,

og enhver kan forstå at det ikke er heldig, men det er mye som går forut for dette besynderlige.

For i en virkelighet hvor mye av den intellektuelle energien i befolkningen f.eks. går med til å trikse med statistikk for å fremstille seg selv som fortreffelig etter systemkvernens logikk, er forholdet til sannheten etter hvert blitt så instrumentelt at folk ikke lenger våger å «se det de ser», langt mindre sette ord på det.

Det er en syk, syk tilstand, og i strid med all tankegang som har brakt verden fremover.

 

13020376_10154067825812856_513481217_n
Flokkmentaliteten lever videre også i asfaltjungelen.

 

Adresseavisen

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629