Innenriks

Hva har Anne Frank (1929–1945) med norsk asylpolitikk å gjøre? Man må spørre fordi statskanalen valgte å trekke frem nettopp Anne Frank i forhåndsomtalen av Debatten som ble sendt sist torsdag, da norsk asylpolitikk var tema. NRKs Ingunn Solheim valgte å sammenstille en uttalelse fra innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug (FrP) med Anne Franks skjebne. Slik koblet NRK Sylvi Listhaug til den største forbrytelsen vi kjenner (det var trolig tilsiktet), og det skjedde gjennom å devaluere Holocaust. Men nå har ikke jødenes skjebne betydd særlig mye for NRK, hverken de levende eller de døde.

– Seks dager etter at vi fikk nye, strenge regler, stanser asylstrømmen ved Storskog helt opp. Denne uka ble folk satt på bussen tilbake til Russland. Biskopen er nå redd for at vi utsetter barna for det samme som Anne Frank. Sylvi Listhaug svarer: Dette er måten å være rettferdig på.

ingunn.solheim

Foto: NRKs Ingunn Solheim opptrer som en rødegardist: Hun er målbevisst og hensynsløs. Når hun skal ta skalpen på en FrP-statsråd, er det selvfølgelig Holocaust hun maner frem. Intet mindre. Det skal være en velforberedt statsråd som går i studio med henne. Har det aldri streifet NRK at denne hensynsløsheten en dag kan slå tilbake på dem?

NRK fortsatte i fredagens Nytt på nytt, der ord som konfiskering, internere og hvite busser ble nevnt i samme åndedrag – for riktig å gni inn absurditeten som realitet; at det å si nei til mennesker som ikke har krav på asyl, er det samme som sivilisasjonssammenbrudd og industrielt massemord.

Generalsekretær i Flyktninghjelpen Jan Egeland følger opp i Universitetsavisa.

– Det er interessant at vi feirer de norske grenselosene, de som hjalp flyktninger over til Sverige under den andre verdenskrig, som helter. Da er det et paradoks at de som i dag hjelper flyktninger inn i Norge, blir sett på som menneskesmuglere. Å hjelpe mennesker som har beskyttelsesbehov, bør ikke være straffbart, sier Egeland.

Egelands uttalelse viser hva godhetsindustriens apostler kan lire av seg uten at noen engang leer på et øyelokk. Med fare for eget liv hjalp grenselosene sine landsmenn over til et nøytralt Sverige. Å være grenselos var ingen innbringende geskjeft, men noe man med fare for eget liv valgte å gjøre for de enkeltmennesker som risikerte tortur og død i Quislings og Terbovens Norge.

Egeland helgarderer ved å presisere overfor Universitetsavisa:

Han understreker at å hjelpe folk inn til Norge som ikke har et slikt beskyttelsesbehov, det er noe helt annet.

Og det er vel på det rene – både for Egeland og oss andre – at menneskesmuglere som hjelper folk til Norge og andre europeiske land, både bryr seg om og har full oversikt over hvem som har beskyttelsesbehov?

Anne-Frank

Sommeren 1942, drøyt to år før Anne Frank og familien ble tatt til fange, skrev Anne i dagboken sin om hvordan de gode tidene forsvant for jødene.

Fra mai 1941 gikk det nedover med de gode tidene: først krigen, så kapitulasjonen, tyskernes innmarsj, og elendigheten begynte for oss jøder. Jødelov fulgte jødelov, og friheten vår ble veldig innskrenket. Jøder måtte gå med jødestjerne. Jøder måtte gi fra seg syklene. Jøder får ikke reise med trikken. Jøder får ikke ta drosje og heller ikke kjøre privatbil. Jøder får bare gjøre innkjøp mellom klokka 15 og 17. Jøder får ikke vise seg på gaten mellom klokka 20 og 6 om morgenen. Jøder får ikke gå i teater eller på kino, og får ikke oppholde seg på andre forlystelsessteder. Jøder får ikke oppsøke svømmebassenget, heller ikke tennis- og hockeybaner eller andre sportsplasser. Jøder får ikke lov til å ro. Jøder får ikke lov til å drive sport offentlig. Jøder får ikke lov til å sitte i sin egen hage eller hos venner etter klokka åtte om kvelden. Jøder får ikke lov til å gå hjem til kristne. Jøder må gå på jødiske skoler, og så videre. Slik gikk livet vårt, og vi fikk ikke lov til det eller det.

I september 1944 ble Anne Frank satt på deportasjonstoget fra den nederlandske konsentrasjonsleiren Westerbork til dødsleiren Auschwitz. Et halvt år senere var hun død, 15 år gammel.

Å sammenligne tog fra Westerbork til Auschwitz med busser fra Storskog til Murmansk, er en nedrighet overfor Listhaug og en banalisering av Holocaust som man ikke skulle tro var mulig.

Men NRK nekter seg åpenbart ingenting i kampen mot Listhaug og regjeringen. Å forsøke å knytte Listhaug og norsk asylpolitikk til industrielle massemord og en rasistisk dødsindustri, er et usselt lavmål. Men fremfor alt er denne nedrige kombinasjonen et tegn på desperasjon i asyllobbyen.