Kommentar

Etter Köln deler offentligheten seg i to spor: Til venstre bagatelliserer man og sår tvil om hva som er skjedd (ca. 20 menn forgrep seg på 500 kvinner); til høyre slår man fast at så mange overgripere (1000 menn var mer eller mindre delaktige) løfter hendelsen opp til et spørsmål om kultur. Nærmere bestemt: Mennenes kulturelle bakgrunn i Afghanistan, Syria eller Nordafrika.

Men hvis man forestiller seg en lignende scene med andre ofre, hva skjer da med ligningen? La oss si at ofrene er kvinnelige medlemmer av familien Saud, mennene er gjestearbeidere, og hendelsen utspiller seg i Riyadh. Da ville bøddelen på Kyllingemarkedet fått mye å gjøre i tiden etterpå.

Hvis vi legger scenen til Bagdad, ofrene er shiaer, mennene er sunnier – hva blir utfallet? Folkelig aksept, siden det er et uttrykk for kultur? Sekterisk krig og hevnangrep er nok et mer sannsynlig resultat.

Det som skjedde i Köln var kriminalitet, og ikke kultur. Forskjellen mellom Europa og andre steder kan være at mannfolkene beregnet at overgrepene ikke ville ha noen konsekvenser overhodet. Det var i så fall en eksakt kalkyle, ettersom det tyske politiet dagen etter forsøkte å mørklegge hele hendelsen. Fordi politiet, liksom noen politiske partier, ikke ønsker at andre partier skal styrkes av fortellinger om begivenheter i det offentlige rommet. Politiet, i Tyskland som i Sverige, opptrer som en del av det politiske systemet. Det samme gjelder pressen. Delingen av makten er kort sagt brutt sammen.

Det kulturelle spørsmålet blir da: Hva er det for en kultur som produserer et politi som dekker over forbrytere?

En demokratisk kultur kan det under ingen omstendighet være tale om. Inntil vi kommer fenomenet nærmere må anarki være den betegnelsen som best oppsummerer kombinasjonen av kriminalitet uten konsekvenser og aktiv mørklegging fra myndighetenes side.

Overgriperne i Köln har en skarpere realitetssans enn mange andre. De vet, kanskje fra reisen gjennom Schengen, at noe fundamentalt er brutt sammen i samfunnet omkring dem. Det er fritt frem. Av de tusen mannfolkene på stedet, som befant seg midt i begivenhetene, er, så vidt jeg vet, 14 så langt identifisert.

Det ”kulturelle spørsmålet” må stilles til de europeiske landene og deres institusjoner. Såfremt det da er noen til stede som kan besvare det.