Kommentar

Når blir det egentlig nok? Hvor mye må vi miste før det skjer en oppvåkning fra den sløve apatien som ledsager alle disse høyst uvelkomne omveltningene?

Hvis man er åndsnærværende nok til å trekke den nokså opplagte linjen mellom flere nyheter som hver for seg virker uvesentlige, fremstår denne nifse kombinasjonen som helt uvirkelig.

Inntil UDI gjorde retrett i kors-saken mandag, kjørte etaten helt frem til søndag knallhardt på at kristne symboler ikke må tåles i asylmottak. Og  mandag anbefaler den hyppig benyttede rikssynser Lars Gule alkoholfrie julebord.

Det er mange av disse dryppene.

Jeg åpner Likestillings- og diskrimineringsombudets (LDO) nettsider om religion på jobb. Under punktet om håndhilsing, står følgende å lese:

Arbeidsgiver kan ikke pålegge en arbeidstaker å håndhilse dersom det strider mot hans eller hennes religiøse overbevisning.

Dersom noen ikke ønsker å håndhilse på grunn av sin religiøse tro, vil et slikt press også kunne være i strid med forbudet mot diskriminering i diskrimineringsloven om etnisitet § 5

Gakker man hen for å beskue nevnte lov, forøvrig en lov med omvendt bevisbyrde, står det ikke annet enn dette:

De forente nasjoners internasjonale konvensjon 21. desember 1965 om avskaffelse av alle former for rasediskriminering skal gjelde som norsk lov.

En femti år gammel FN-konvensjon skulle altså gjøre det erstatningspliktig eller i verste fall straffbart å forlange det som i uminnelige tider er blitt regnet som alminnelig folkeskikk, av sine ansatte?

Eksemplet er ikke unikt.

Du skal ikke bare miste landet ditt, pensjonen din, tryggheten din, den utvungne omgangstonen du en gang var vant til, eller den gjensidige tilliten og lojaliteten borgere i mellom. Du skal ikke bare få familien din eller vennekretsen din splittet, du skal miste sedvanene dine og det fysiske miljøet ditt også.

no handshake
Ikke lenger god norsk folkeskikk?
 

Hva blir igjen? Når er det nok? Hva blir et land til slutt? I alle fall ikke et hjem, forstått som et sted hvor man føler seg hjemme.

Dette spørsmålet forblir aktuelt selv om regjeringen mot formodning skulle klare å stenge igjen asylkranen med europeiske nabostaters hjelp. For i løpet av de siste månedene er en langt på vei irreversibel demografisk katastrofe allerede skjedd mens land og folk satt musestille som idioter og kopet. Spørsmålet som gjenstår er: Hva slags sameksistens er det vi vil oppleve heretter?

Dersom førsteamanuensen som for de fleste praktiske formål opptrer som en islamist, får det som han vil, er det underkastelsen. Vi skal gi etter for en kultur som betrakter oss som urene. Det er alkoholen denne gangen. Neste gang er det kanskje kvinner?

Det finnes ikke noe slikt som livssynsnøytralitet. Det er ikke noe nøytralt ved det sekulære alternativet, som Joseph Weiler redegjorde for i ankesaken fremfor den europeiske menneskerettsdomstolen, som endte med at Italia fikk beholde krusifikset i skolestuene.

Men det er enda mindre livssynsnøytralt at den opprinnelige befolkningens verdier har vikeplikt hver eneste gang. Hver bidige gang. Det er så man av og til får lyst til å skrike: Men hvis du synes at vi som bor her fra før, er så skitne og umoralske og ekskluderende som det påstås, hvorfor drar du ikke pokkerivold et annet sted?

Med kors-saken kom det en antydning til reaksjon. Saken rørte tilsynelatende ved noe dypt også hos folk som ikke er kristne.

Er det Paris som gjør det?

Denne ettergivenheten som har vært rådende så altfor lenge, er så himmelropende feil blant annet av de grunner som dens talsmenn anfører til dens forsvar: ønsket om integrering. Integrering betyr uunngåelig at den andre må bli litt mer som oss. Men hvordan kan det skje når vi gjør hva vi kan for å slutte å være oss selv, og den andre forsvarer alt sitt med nebb og klør?

Du kan ikke integrere deg med noen som har utslettet seg selv, eller som presenterer et falskt bilde av seg selv. Dette fraværet av identitet er så klamt og uutholdelig at noen vil foretrekke islamister. De vet i det minste hvem de er. Nærværet av identitet som prosesjoner i gamle byer ved Middelhavet representerer, er til sammenligning så tiltrekkende at andre tar flyet for å oppleve det.

Men til sjuende og sist er troskapen mot egen identitet viktigst av personlige grunner, ikke fordi en slik innstilling er best egnet til å være imøtekommende overfor andre. Det behøves også en viss imøtekommenhet overfor seg selv.

Også dette er det Paris som lærer oss.

For når vi fornemmer at noe går tapt ved å utslette kristne symboler, er det litt som da franskmennene fornemmet at noe gikk tapt ved å resignere overfor slørtildekkede muslimske kvinner, for deretter å forby slør i skolen.

Hva var det som stakk så dypt hos franskmennene?

En kapasitet som Alain Finkielkraut bruker mange sider på å begrunne dette i «Den ulykkelige identiteten», men et viktig aspekt er følgende: Hvis en kvinne i Frankrike i utgangspunktet er utelukket fra å delta i flørt eller gjøre seg til gjenstand for menns galanteri, har hun bygget en uoverstigelig mur mot en innstilling til livet som er en vesentlig del av franskmennenes identitet. Det er å vise fingeren til den lekne, elegante tonen mellom menn og kvinner som er et symbol på Frankrike.

Det forsvaret av identiteten som Frankrike såvidt er begynt med, begrenser seg ikke til sløret. Flere skolekantiner orker ikke lenger mer av dette tøvet om at det ikke kan serveres svinekjøtt, eller at det i alle fall må finnes alternative retter hvis de skulle nedlate seg til slik urenhet. Og franske diplomater orker ikke mer av det tøvet om at det ikke kan drikkes alkohol fordi personene de skal møte, anser det som haram.

Med sin adskillig lengre erfaring med kulturelle sammenstøt har Frankrike skjønt noe vi ennå ikke har skjønt. Men kors-saken viser at vi er i stand til å innhente forspranget hvis vi bare gidder. Måtte det bli mer enn bare en forsiktig antydning til selvhevdelse.