Når blir det egentlig nok? Hvor mye må vi miste før det skjer en oppvåkning fra den sløve apatien som ledsager alle disse høyst uvelkomne omveltningene? Den ene dagen er det nabolaget, den andre er det håndhilsingen, den tredje kunne det ha vært korset. Er vi i ferd med å gå lei av å bli sett på som urene?