Kommentar

Det begynner å bli farlig å spille rollen som avantgarde i kritikken av islam og multikultur. Når så mye feies under teppet kan det være risikabelt å være budbringer. Det finnes mange som har interesse av at budbringerne bringes til taushet og bare skrikhalser står igjen.

Folk må lære å se forskjell.

Noen er interessert i å finne sannheten, andre er interessert i å bruke den som instrument, eller klubbe. Det gir et helt annet resultat.

Når vi hører at folk uten sperrer deler Documents artikler gir de oss et problem. Med uten sperrer mener jeg folk som ikke nøler med å bruke symboler som forbindes med høyreekestremisme og nazisme. Noen gjør det av tross, andre av overbevisning.

I Facebook-alderen kan det å bli delt også bety en fare for forfatteren av det som deles. Det er nokså innlysende, men trenger å sies.

Spesielt når det sitter folk på ytterste venstre fløy som bruker slik «deling» som eksempel på hvor f.eks. Document egentlig hører hjemme. Ordet «egentlig» har en helt spesiell betydning i AFA-miljøet. Det er et ord med lang tradisjon på venstresiden, der det ikke spiller noen rolle hvem du sier du er eller tror du er. De andre «vet» hvem du er. De leter etter bevis og finner det. Hvis ikke lager de falske profiler der de legger ut de mest plumpe tarvelige uttalelser om f.eks. muslimer.

AFA København 10.05.14 kim møller

Foto: Antifascister i København 10. mai 2014. De er uhyggelige i sine sorte klær og maskering. I posene ligger kasteskyts. AFA-miljøet er større og mer voldelig i Danmark. De står sterkt også i Sverige, der AFA og Revolutionära Fronten har kontakter inn til Robert Aschberg og hans foretak. AFA-miljøet driver etterretningsarbeid og overvåking/kartlegging i gruppene Redox og Researchkollektivet. Expressen og Politiken har kjøpt deres lister.  Disse kreftene viser åpent at de er villig til å bruke vold for å knekke motstandere. Det var en nazistisk demo i København som AFA angrep. Som oftest må nazistene løpe for livet. Rettsstaten kapitulerer når den ikke griper inn mot slik selvtekt. Da daværende statsminister Fredrik Reinfeldt kommenterte et angrep på en SD-politiker med at «gale hunder får revet skinn», godkjente han volden. Foto: Kim Møller.

Når disse menneskene har behov for å finne nazister og rasister bak hver busk kan det bli farlig å bli «identifisert». Tidligere var det ytre venstre som drev denne sporten. Nå inngår det som del i ideologien til etablerte aktører. Det er snakk om høy- og lav kultur. Noen forsøker å kle opp politisk stempling som anstendig. Den kommer også i vulgærutgaver. Det nye er at vi finner vulgaritetene også i de etablerte mediene, som Dagbladet og NRK. F.eks er det blitt legitimt å henge ut konservative kristne. De er nærmest Breivik-typer. Israel er identisk med okkupasjon og ondskap osv. Eksemplene kommer i moderate og krasse utgaver, men spiller på de samme assosiasjoner.

Dette er mennesker som ellers har utnevnt seg selv til forsvarere av anstendigheten og toleransen mot høyrepopulismen.

Det finnes tegn på at journalister på innsiden ser faresignalene. En av dem er VGs Anders Giæver, som 06.10 skrev Nettets moralpoliti. Blant de anonyme nettstedene finner vi:

RationalWiki, som har opprettet rene politiske registre over folk med avvikende meninger i innvandrings og religionsdebatten.

RationalWiki er et oppslagsverk på nettet som låner både navn og layout fra Wikipedia. Men hvor formålet er å eksponere påstått irrasjonelle retninger som kreasjonisme, klimaskepsis, folkemordfornektelse og konspirasjonsteorier.

Det ser riktig så tilforlatelig og seriøst ut. Men bak den tilsynelatende bekymrede akademiske fasaden, brukes «oppslagsverket» til ren sjikane og uthenging.

Nina Hjerpset-Østlie, skribenten som i sin tid eksponerte Dagsrevyens mangelfulle journalistikk i den såkalte «Romkvinnesaken», og som nå jobber som redaktør i Human Rights Service, er tagget med kategoriene «rasist», «islamofob» og «sprøyte gæren». Teksten om henne er ren drittslenging. Flere folk fra høyresiden i norsk innvandrings og integreringsdebatt gis lignende behandling.

Dette er en rendyrket form for hatprat. En feig og ussel måte å ta sine politiske motstandere på og en form for aktivisme som er egnet til å gjøre debatten mer lukket, med flere anonyme, hatefulle stemmer.

På motsatt side har milorg.no dukket opp, drevet av tidligere FrP-politiker Oddbjørn Jonstad. Her føres lister over mennesker og organisasjoner som bidrar til å legge landet åpent for islamisering og «kolonisering». Lista er lagt lavt. Å la være å benevne etnisk bakgrunn i en krimsak er nok til å havne på lista. Kritikk er greit, men lister har en ubehagelig klang, særlig når navnet er milorg.no.

Svart propaganda

Motstanderne av populister er selv mange hakk under populisme. Populisme må ha et korn av sannhet i seg. Dette er ren svart propaganda.

Denne politiske brennmerking som utgår fra sentrum skaper frykt og betingelsene for politisk vold.

Du blir en brikke i et stort spill.

På høyrefløyen finnes mennesker som har viftet farvel til borgerlig respekt og anstendighet. De blåser ut og gir f….. Da kan det skje noe med folk. Politimannen som mistet jobben oppe i Elverum hadde sluppet unna én gang. Likevel måtte han si noe ubehøvlet om Hadia Tajik. Som politimann er det dristig.

To typer ytringsfrihet

Det er to typer ytringsfrihet i dette landet: Nordmenns vulgariteter risikerer straff, islamistisk ekstremisme gjør det ikke. Det provoserer selvsagt mange, med god grunn. Men man bøter ikke på situasjonen ved å være ufin eller vulgær. Det er snakke-modusen på Facebook som gjør at folk lar munnen løpe av med seg.

Det kan bli farlig for mennesker som er intetanende.

Venstrefløyen er ved å tape kampen om opinion og de vet det.

Den har hatt dominansen så lenge at den er blitt lat og synes den kan tillate seg nesten hva som helst.

En navngitt arkitekt skrev om red. at hun visste at undertegnede hadde vært medlem av Vigrid. Red. skulle altså ha gått fra å være glødende antisemitt til Israel-venn? Den som ikke er i målgruppen synes dette er tull som ikke er noe å bry seg om. Men den som utsettes for det ser noe helt annet: At en navngitt person med sosial standing kan få seg til å brennmerke noen på det groveste. Det er det at hun tør å gjøre dette åpent som er det urovekkende. Det betyr at hun ikke ser noen sosiale kostnader ved å fremsette grove løgner.

Denne anstendige hetsen har pågått i mange år.

Den er blitt konsensus i den grad at de som utøver den har mistet sansen for egne roller og hva de kan tillate seg. Når leder av Norsk Bibliotekforening, Mariann Schjeide, ikke nøler, men nevner sin stilling som leder samtidig som hun skriver om Document «Denne vanvittige sida full av konspirasjonsteoriar skrive av folk med eit syn på tilværet og vår kvardag i Noreg som er hinsides det meste» viser hun at hun ikke forstår hva hennes rolle krever av offentlig integritet. Hvis norsk offentlighet hadde fungert ville en slik blanding av privat og offentlig hatt en kostnad. Det har det ikke i dagens Norge.

Evnen til å skille på roller er en forutsetning for et rettssamfunn.

Anonyme hodejegere

Til venstre for Schjeide kommer de anonyme aktivistene, som nå har opprettet sider som Askeladden og skyggesiden.com. Anonymt henger de her ut og klassifiserer personer og sider. Noe er korrekt, men det er drevet etter ideologiske retningslinjer som har vanskelig for å ta korreksjon fra virkeligheten. Anonymiteten senker terskelen for å drive kampanje og ikke informasjon.

ossietzky100_v-contentgross

Carl von Ossietzky er en beundret person i Norge. Det er til og med opprettet en egen pris til hans ære. Han la seg ut, ikke bare med nazistene, men også Det sorte Riksvernet, den hemmelige hæren og dermed truet han mektige interesser. Han og bladet Die Weltbühne fulgte heller ikke de kommunistiske paroler. Slik kom han til å bli stående alene.

Vi ser en lignende dynamikk idag.

Man blir lært til å tro at man blir belønnet for å si sannheten. Men hva slags sannheter? Det er visse sannheter som i dag ikke må sies. Og både det borgerlige, det sosialistiske og det islamske samfunn har interesser av at disse ikke sies. Det er tausheten som har senket seg, og hvis du er dum nok allikevel og havner i trøbbel, vil de borgerlig/sosialistiske si: Kunne du ikke holdt munn?

Disse sannhetene vet alle hva er, og de praktiserer tausheten i det daglige.

Falling Down

Det går en sikring hos noen, som gutten i Trollhättan. I stedet for å se det sykelige ved ham kaster mediene seg over at han er ideologisk og drevet av hat. Slik kan de bruke ham i sitt eget kram.

Men sannelig er det også samfunnsborgere som ikke klarer å holde hodet kaldt, men må ytre forståelse for at det koker over for noen. Så også etter Trollhättan. En FrP-politiker i Kragerø la ut ut følgende melding på sin Facebook-side:

«Jeg skjønner nesten den svenske tullingen som gikk løs på skolen med sverd i dag…»

Forberg er nå 7. vara til kommunestyret i Kragerø.

– Jeg mener det mange i Norge mener. Jeg er irritert og forbannet over innvandringspolitikken, både i Sverige og i Norge, sier Forberg til Nettavisen fredag formiddag.

Selvfølgelig er mediene der med én gang. Allikevel gjentar dette seg, igjen og igjen. FrP har ikke fått bukt med fenomenet og det har skadet partiet enormt.

Vi vet og derfor har vi ansvar

Samtidig: Man kan ikke granske nyrer og hjerter på folk eller avkreve dem garantier, eller frata dem ytringsfriheten. Slik Document heller ikke kan nekte folk å dele artikler.

Demokratiet er avhengig av at mennesker har common sense for å fungere. At de har og bruker sin forstand. Når de får liten hjelp ovenfra er det personer som mister retningssansen og noen mister også kontrollen.

Dette ansvaret som har med makt å gjøre, blir sjelden nevnt. Men selvfølgelig er det avgjørende. En del mennesker får så dårlige odds at de ikke har en sjanse.

Til syvende og sist er vi mennesker alltid klar over hva vi holder på med. Vi kan inngå forbund hvor vi er enige om å gi hverandre immunitet, men innerst inne vet vi det.

Det kommer av samvittigheten. Uten den intet menneskelig samfunn.

Derfor må sannheten sies, selv om den smerter.

Les også

Oppgjør -
Hvordan bekjempe ekstremisme? -
Red.: En syltynn tråd -
Etterpå -
Krenkelsen -
Documents Venner stiftet -
Nåløyet -

Les også