Tavle

Når E24s redaktør Per Valebrokk sier det kan man skrive det på kontoen for norsk dumskap. Når the Economist sier det samme tyder det på at noe større og dypere gjør seg gjeldende.

Begge sier at migrantene som flommer inn over Europa og fører til en permanent unntakstilstand, er noe vi skal være glade for. De er redningen for et grånende, barnefattig Europa.

Man skal ha lukket øynene i ganske mange år for å kunne se verden gjennom så rosa briller som Valebrokk:

I det store bildet, er det sunn økonomisk fornuft for Europa å ønske velkommen flyktningene som kommer. Innvandring truer ikke Europas velferdsmodell, men er det eneste som kan redde den på lang sikt.

..

At innvandring er en økonomisk mulighet, og ikke bare en trussel mot velferdsmodellen, overses ofte. Trygdeutgifter, asylmottaksplasser og språkkurstilbud er målbare størrelser, mens inntektssiden av regnestykket er vanskeligere å peke på. De som ønsker å ta imot flere båtflyktninger fra Middelhavet har ikke tall å slenge i bordet, kun argumenter om omsorg og medmenneskelighet.

Det finnes ganske mye statistikk, f.eks om sysselsettingen, og den er nedslående. Hvor har Valebrokk vært? Rockwool-fondene gjennomførte en stor undersøkelse som konkluderte med at innvandringen fra ikke-vestlige land ikke var bærekraftig.

Det er ikke inntektssiden som er vanskelig å beregne, det er utgiftssiden. Av den enkle grunn at myndighetene ikke tør å summere hva innvandringen virkelig koster.

Tysklands dominerende posisjon i Europa går mot slutten. Om noen tiår vil både Storbritannia og Frankrike ha flere innbyggere og større økonomi.

Men hva slags innbyggere vil UK og Frankrike ha? Vil de kunne sysselsettes i en high-tech-økonomi? Når robotene for alvor gjør sitt inntog på arbeidsmarkedet vil det eliminere enda flere ufaglærte jobber. En stor del av de som kommer er analfabeter eller har bare rudimentær utdannelse. Hvem skal lære dem opp og hvem skal gi dem jobb?

Valebrokk avslutter:

I mellomtiden vegrer bestemor Europa seg mot å ta imot desperate, ressurssterke og ambisiøse mennesker på flukt fra krig og nød. For å si det på «økonomsk»: Å ta imot mange båtflyktninger i Middelhavet er en utgift til senere inntekts ervervelse.

Dessverre er det mange i Europa, også her i Norge, som ikke ser ut til å forstå økonomisk ABC.

Europeere har i mange år latt seg presse av et EU sentralt og medier som herser med deres samvittighet. De vil bli snakket til som voksne mennesker. De ønsker seg et system som i Canada og Australia som plukker de ressurssterke og kompetente søkerne. Valebrokk later som det er disse som kommer over Middelhavet og Balkan. Come on, give me a break! Who are you kidding?

Economist er ikke stort bedre. Det er en virkelighetsflukt i beskrivelsen som man skulle forsverge var mulig i et seriøst magasin:

The European Union is one of the richest, most peaceful regions on Earth, and its citizens like to think that they set the standard for compassion. All EU nations accept that they have a legal duty to grant safe harbour to those with a “well-founded” fear of persecution. Yet the recent surge of asylum-seekers has tested Europe’s commitment to its ideals, to put it mildly (see article). Neo-Nazi thugs in Germany have torched asylum-seekers’ hostels. An anti-immigrant group is now the most popular political party in Sweden. Hungary’s prime minister, channelling his inner Donald Trump, warns that illegal migrants, especially from Africa, threaten his nation’s survival.

Europa er en av de rikeste og mest fredfylte regioner på jorden…. Når var Economist sist på besøk? Dette passer på 90-tallet. Europa er slitent, av innvandring, terrortrussel, inkompetente ledere, EU-sentraliseringen og mangel på politikere som kan formulere en visjon der også innvandrere inngår. I stedet er det laissez faire og appeasement som rår. Man skyver problemene foran seg.

Some perspective is in order. Roughly 270,000 asylum-seekers have reached Europe by sea so far this year. That is more than arrived in the whole of 2014, but it is still only one asylum-seeker for every 1,900 Europeans—and many will be turned away. Much poorer parts of the world have seen far bigger inflows. Tiny Lebanon has welcomed 1.1m Syrians, roughly a quarter of the local population. Turkey has taken 1.7m. Tanzania, a country where the average income is one-fiftieth of the EU’s, has hosted hundreds of thousands of Congolese and Burundian refugees for decades, with few complaints.

Economist har fremstått som litt grått og kjedelig. Det mangler kjøtt og blod. Nå har tilskuerrollen tatt overhånd. Denne fremstillingen er skåret i papp: Lille Libanon har tatt 1,1 million fordi landet ikke eksisterer som stat. Den er for svak til å motsette seg både ytre og indre fiender. Den har dessuten gjennomgått en blodig borgerkrig. Tyrkia tilbyr syrerne en meget hard tilværelse. Hvis Europa fikk styresystemer som i Tyrkia kunne vi også tatt mange millioner. Det gir penger i kassen å være transittland for smuglerne.

Tanzania – er ikke en gyldig sammenligning. Fastlegen var på arbeid der noen måneder og kom tilbake og frarådet på det sterkeste å dra dit. En liten skade på landsbygda kunne få alvorlige følger. Det finnes ikke noe helsevesen. Korrupsjonen er utbredt, har innvandrere i Norge fortalt.

Er det slike tilstander vi ønsker oss?

Economist innrømmer at ikke alle innvandringskritikere er «bigots», men stikker så nesen i skyen og wish upon a star:

But the answer to the broader question—how can Europe assimilate migrants better?—can be summarised in three words: let them work. This formula does well in London, New York and Vancouver. Jobs keep young men out of trouble. In the workplace, migrants have to rub along with locals and learn their customs, and vice versa. Which is why policies that keep newcomers idle are so destructive, from Britain’s restrictions on asylum-seekers working to Sweden’s rigid labour laws that make it uneconomic to hire the unskilled. A more open Europe with more flexible labour markets could turn the refugee crisis into an opportunity, just as America did with successive waves of refugees in the 20th century, including plenty from Europe. Let them in, and let them earn.

Economist vil ikke se at det ikke finnes jobber til de som kommer, at det heller ikke vil finnes velferd om noen år. Den vil ha blitt privatisert, og mange vil falle utenfor. Hvem vil plukke dem opp?

Economist og Valebrokk lever ikke i den virkeligheten de fleste av oss ser. De virker å tilhøre eliten som lever i en slag prozac-tilværelse, med gated communities og flyplass lounger. Da svever man over jorden.

 

 

 

Denne artikkelen er skrevet for et stykke tid, siden, men er fortsatt gyldig.