Kommentar

Snaphanen.dk og Kasper Støvring minnet meg om noe jeg ikke har tenkt på før: At mennesker ikke bare har behov for, men også rett til å være befridd for politikk. Ja, at politikken skal kjenne sine begrensninger. Den skal ikke invadere menneskers privatliv. Hvis politikerne gjør jobben sin fungerer samfunnet og folk kan velge å holde på med sitt. Det er deres rett.

Men slik er det ikke lenger. Vi er i ferd med å bli gjennompolitiserte på en måte vi ikke tenker over.

Når dette var uvante tanker for undertegnede henger det selvsagt sammen med min bakgrunn fra venstresiden og motkulturen på 60-tallet: Den gang skulle alt være politikk. Det var vår første og største erkjennelse at alt er politikk. Men det betød jo ikke at alt skulle politiseres. Der tok vi grundig feil.

Et gjennompolitisert samfunn er et ubehagelig samfunn, for man støter på «fellesskapsløsninger» og «normer» hele tiden.

Når folk spør meg hvordan det kunne skje at venstresiden og sosialdemokratiet overtok alle talerstoler og alle pengene, er svaret nettopp denne politiseringen. Arbeiderpartiet har mer diltet med enn vært førende. Det har trodd at det var dens verdier som ble omsatt i politisk hegemoni, og delvis var det det. Men «frigjøring» som prinsipp: av tredje verden, av kvinner, av homofile, fattige, lavtlønte, kirken – har en innbygd motor som partiets pragmatiske side ikke har kontroll over og helt forstår. Det ligger ikke til Arbeiderpartiet å være ekstrem, men en god del av «reformarbeidet» de senere år har ideologiske premisser som går i ekstrem retning: Den kjønnsnøytrale ekteskapsloven er det mest eklatante eksemplet. Det er typisk at man lager kampsaker av noe, som om det er kopier av de gamle kampene, for allmenn stemmerett, kvinnefrigjøring osv. Men kampen for likestilling mellom homofile og heterofile i ekteskap og i retten til å skaffe seg barn er en kvalitativt helt annen kamp. Det er en kamp der man forveksler likeverd med likestilling, og denne likestillingen innebærer at man vil oppheve biologiske skiller. Dette er ekstremisme.

Journalistene er aktivister/agitatorer som forteller publikum at det er samme gamle kampen. Hele tiden. Slik kan Che Guevara fortsatt henge på veggen. NRKs USA-korrespondent Tove Bjørgaas er «flink». Da hun i siste Verden på lørdag skulle kommentere Charleston-massakren var oppskriften klar: hvit høyreekstremisme, sørstatsflagg, rasemotsetninger og diskriminering av svarte. Men så gikk hun uanstrengt videre til tilfellet der en sort kvinnelig aktivist i det nordvestlige USA ble avslørt som hvit av sine foreldre. Rachel Dolezal (37) ble i januar leder av NAACP, the National Association for the Advancement of Coloured People, hvilket ga henne stort albuerom, men også åpnet noen fallgruber. Dolezal har lenge søkt slike posisjoner, blant annet som medlem av ombudsman for politiet. Hun har anmeldt trusler, diskriminering, sjikane, og det henger kanskje sammen med hennes syn på rase og diskriminering: Dette er den nye vri på diskriminering: Alle skal også ha rett til å kunne velge seg hvilken rase de vil tilhøre. Liksom man skifter kjønn, kan man også skifte rase. At det betyr farving av huden er bare en teknikalitet. Det viktigste er følelsen av identitet.

usa.rachel-dolezal-spl_3339330b

Dette er identitetspolitikk i ytterste potens. Dolezal er bare et eksempel på hva som skjer når rettighetskulturen går amok.

Men Tove Bjørgaas hadde ingen slike motforestillinger. I hennes fremstilling var saken et eksempel på at rasemotsetningene i USA fortsatt er høyst levende. Når hun dekker uroen i Ferguson i Texas, i forbindelse med at en politimann skjøt og drepte en svart ungdom, er det som om Ku Klux Klan fortsatt befinner seg i kulissene.

Disse to ytterpunktene: Konserveringen av historiske mørkemenn og fremstillingen av ekstrem politikk som den mest selvfølgelige og rettferdige oppfyllelsen av hva alle mennesker har krav på, gir mediemennesker og politikere et enormt spillerom.

Men det har ingenting med journalistikk å gjøre.

Det er ren propaganda.

Vår eter er fylt av denne propagandaen fra morgen til kveld. Alt tolkes inn i en ideologi, men kolportørene av denne vil ikke selv være seg bevisst hva de gjør.

Aftenposten har i to reportasjer satt fokus på noe de kaller den nye puritanismen, at lærebøker er mer forsiktige i omtale og bilder om sex for barn. De spør om det er en ny puritanisme på vei. I dag er det intervju med en mor som mener det har med alle rettssak og medieoppslag om overgrep mot barn, pedofili, barneporno osv.

Men Aftenposten nevner ikke med ett ord det alle vet: at islamske normer begynner å bli følbare i samfunnet, og spesielt offentlig sektor, der de nærmest er bestemt inkludert ved dekret. Det skal ikke være noen uforenlighet mellom våre sekulære normer og deres religiøs-kulturelle. Siden avstanden i virkeligheten er ganske stor, søker man minste felles multiplum, som betyr: fraser ord, for å dekke over kløften, og når det kommer til beskrivelse av problemene: Taushet.

I dag var det etterlysning av hvorfor det er så få minoritetsskuespillere uteksaminert de senere år. Man later som om det er samfunnets feil, slik Aftenposten slo opp at kvinnelandslaget i fotball var helhvitt. Det er jentenes feil. I sin ytterste konsekvens skal man ha dårlig samvittighet for å være født hvit og norsk. Visse ting kan man gjøre noe med: kristendom f.eks, eller å være høyreorientert. Hvis man ikke sørger for å kvitte seg med slike skavanker, kan man ha det så godt. Da fortjener man ikke å tilhøre det nye fellesskapet. Hvite norske får bli med hvis de toner riktige flagg og viser at de er for likestilling på alle punkt: at alle kulturer og religioner er like mye verdt, og fortjener like mye plass. Og: vil det samme.

Denne infantilisering av offentligheten og samfunnet er allerede ved å få store konsekvenser. Den spres av institusjoner som setter seg selv sjakk matt.

De vil ikke være i stand til å fungere uten ytringsfrihet. Her har man satt en effektiv stopper for at ubehagelige fakta kommer på bordet. Eksistensen av en Anders Behring Breivik og nå en Dylann Roof, beviser at «det» er sant: At mørkmennene fortsatt lever. At kampen må gå videre.

Eller som Obama sa det i sin Ramadan-hilsen: At vi er en stor amerikansk familie.

En replikk fra MIFF-konferansen i Tønsberg nylig var gjenkjennelig: – Etter en time med NRK må jeg flykte over på document.no.

Det er ikke politiseringen i seg selv, det er benektelsen av at den forekommer som setter folk under et mentalt press og driver dem til vanvidd. Vi mangler et politisk språk. Det er bare mulig å snakke om politikk på en bestemt måte.

Det er her våre danske venner kommer oss til unnsetning.

Snaphanen skriver:

Politik er vigtigt for politikere, fordi de lever af den, men hvis de politiserer alle os andre, har de gjort det deres job dårligt, og det er hvad jeg mener, de har gjort,  når de har kunnet politisere et i grunden upolitisk menneske som undertegnede. Disse politikere har splittet os.  De såkaldte 68’ere ville, at alt skulle være politik. Tiden viste, at de havde uret, men at de kunne få ret.

Samfund hvor alt er politik, er syge samfund: Den tidligere Sovjetblok, lande under den politiske religion islam. I Sovjet var der ikke en vise, ikke en vittighed, der ikke var politisk. Disse års politiske kamp, er kampen for at kunne leve et liv befriet politik. “Den arabiske gade” er det sygeste, man kan forestille sig. Jeg har selv oplevet den, da jeg var 19 år og ikke kunne gå i fred i Beirut eller Tanger for heteromænd, der var opsat på homosex. Mellemøsten er syg, og sygdommen hedder islam.

For å slippe for disse innsyn har den politiske elite innført bestemmelser om «den rette tone». Nå når de ønsker å fortsette kursen inn mot en fremtid preget av konflikt og kamp om godene, vil de gjerne forby noen å fremstille denne politikken for hva den er: En forskusling av genasjoners slit og kamp. De vil ha slik tale stemplet som uanstendig, som en fornærmelse mot nykommerne.

De vil slett ikke høre tale om at innvandringen ikke er som andre temaer, nettopp fordi mennesker ikke er en vare, men levende vesener, både de som bor her og de som kommer.

Kasper Støvring slår fast det selvfølgelige i artikkelen; Derfor er udlændinge valgets vigtigste tema.

Med udlændingepolitik mener jeg både integration, asyl og indvandring. Der er andre vigtige temaer: økonomi, uddannelse, miljø, EU osv. Men alt dette angår problemer, der kan løses. I udlændingepolitikken står vi over for noget, der sandsynligvis angår irreversible problemer og dertil eksistentielle. Det omhandler det allervigtigste for vores samfund: sammenhængskraft. Politik har til formål at løse samfundets problemer, så vi kan leve et godt liv, dvs. et liv uden politik. For med politik er det som med den syge mand, der hele tiden er optaget af sin egen afføring, som C.S. Lewis skrev.

 

Når udlændingepolitikken er det vigtigste valgtema, skyldes det, at vi har fået fundamentale, ikke blot tekniske, problemer ind på livet, som altså synes vanskelige, hvis ikke umulige at løse. Vi ser, at man nu bliver slået ihjel for at ytre sig frit; et jødehad er blusset op, der ikke er set magen til siden det nazistiske barbari; vi ser islamisering af hele parallelsamfund; vi ser en gennemført afstumpet vold med tusindvis af traumatiserede ofre, især unge mennesker, gaderøverier, hjemmerøverier og meget mere.

Men bare det å si at innvandring er det viktigste tema, er uanstendig i norsk debatt. Da er man suspekt. Bare stygge mennesker er opptatt av innvandring, og muslimer spesielt. «SV-professor» Ottar Brox forsøkte seg med noen forsiktige spørsmål rundt menneskesmuglingen på Middelhavet i Klassekampen. Han fikk høre at han egentlig gikk inn for at de skulle drukne. Han ønsket ikke lenger å delta i en debatt på slike premisser.

Alle som opponerer og stiller spørsmål risikerer anklagen om å være del av den nye høyrebølgen – Karl Ove Knausgård fikk det slengt i fjeset – hvor folk som Breivik og Dylann Roof spøker i bakgrunnen.

Venstresiden/og den rådende ideologi har gitt seg selv alle rettigheter. Til å spille nazikortet og kjempe Den gode kampen.

Det er en utfordring mot den sunne fornuft og forstanden.