Sakset/Fra hofta

Måtte jeg våkne imorgen, svart som en ovn, og alle gode norske med meg, slik at Ingebrigt Steen-Jensen, Helga Byfuglien, Knut Arild Hareide og alle de andre store menneskevennlige humanistene kunne stå der, lyserøde som skinker, på verandaene sine, i tropehjelm og krinoline og vemmes over oss.

Er det en likhet mellom godhetsposørene og rasistiske ideologier og diskriminerende religioner?
Ja, mener jeg. Hør bare:

Den grunnleggende splittelsen i Norge idag går ikke mellom høyresiden og venstresiden lenger.

Splittelsen går på tvers av dette og danner nye allianser mot en felles fiende.

«De umoralske».

Både på den tradisjonelle venstresiden og innenfor høyresiden er man blitt påfallende opptatt av å posisjonere seg på samme side – på de «godes» side.

Posisjoneringen foregår ved at man med store bokstaver gir uttrykk for hvilke ting man tar avstand fra.

Intoleranse, fascisme, hat, diskriminering, undertrykking, alt som er inhumant og hjerteløst, uanstendig og umoralsk.

Som om ikke andre også gjorde det.

Og hvem er alltid disse «andre», disse umoralske, inhumane og som man tar slik rungende avstand fra?

Disse har èn fellesnevner:

«De umoralske» er så godt som alltid dem som ønsker endring i forhold til flyktninge-innvandringen, og eller som kritiserer eller utfordrer islams posisjon i Norge, og som ønsker å opprettholde og stabilisere det norske samfunnet.

Dette er «de umoralske».

Disse tar man avstand fra gjennom å høylytt stemple – direkte og indirekte – som kalde og hjerteløse, intolerante, fascister, rasister, grums og avskum, kvalmende, skremmende. De er uanstendige og de er umoralske.

Hillary Clinton kalte dem deplorables.

Legg merke til at det innen en religion som er ny i Norge, skilles det – eller diskrimineres det, på nøyaktig samme måte.
Etter moralske kvaliteter, slik rasismen i sin ytterste konsekvens også gjør, når den tillegger de forskjellige «rasene» ulike moralske egenskaper eller påpeker mangel på sådan.
Man skiller mellom de moralske og de uanstendige. Mellom de «ærbare» og mellom «de vantro» – som ikke er ærbare, men urene. Mellom menneske og ikke-menneske. Slik som en politisk ideologi fra 20- og 30-tallet også gjorde.

Mellom de som har livet rett og de som ikke har det.

Dr. Martin Luther King jr. betraktet det amerikanske skillet, som gikk mellom såkalte «coloreds» og «whites» i deler av USA, i lys av en reise i etterkrigstidens Europa i barndommen, og snakket deretter om det amerikanske white/coloreds-skillet på bakgrunn av dette – at han hadde lært hvordan en folkegruppe hadde blitt dehumanisert i Europa og påpekte at i USA ble folkegruppen afro-amerikanerne dehumanisert.

I Norge er det gruppen «de som utfordrer islam -, eller og som ønsker å beholde og stabilisere det norske samfunnet og eller som setter spørsmålstegn ved flyktningeinnvandring» som blir dehumanisert.

Å dehumanisere betyr å frata eller fraskrive noen menneskelige egenskaper. Man dehumaniserer noen ved stadig å omtale dem som blottet for mennskelige egenskaper.

Som amoralske og følelsesmessig avstumpede.

Dr.King’s «coloreds» ble dehumanisert av hvite som konskvent omtalte dem som uten moral, i forhold til eiendomsrett, etterrettelighet, seksualitet og arbeidsmoral, og som beskrev dem som plumpe og platte, primitive og nedrige, med et avstumpet føleleseliv og uten evne til å forstå humanismens store idealer som nestekjærlighet og medmenneskelighet.

Måtte jeg våkne imorgen, svart som en ovn, og alle gode norske med meg, slik at Ingebrigt Steen-Jensen, Helga Byfugllien, Knut Arild Hareide og alle de andre store menneskevennlige humanistene kunne stå der, lyserøde som skinker, på verandaene sine, i tropehjelm og krinoline og vemmes over oss.

 

Bestill Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!