Sakset/Fra hofta

Tegning: Karine Haaland.

Det har oppstått nye allianser og nye skillelinjer i norsk politikk.

Allianser blir dannet mellom partier som ikke har én eneste felles sak i sine programmer, og som i sine verdigrunnlag står diametralt i motsetning til hverandre. Nye skillelinjer splitter tradisjonelt helstøpte partier i to.

Disse nye alliansene og skillelinjene springer ikke ut ifra økonomiske og samfunnsmessige forhold slik som lønn og levekår, mellom «funksjonær» og «arbeider», slik som de tradisjonelt har gjort, de går i stedet mellom de gruppene som er moralsk høyverdige og de som ikke er det. Mellom de som er rene og de som er skyldige.

Det er et tegn på intellektuelt forfall.

Vår tids politiske landskap har på mange måter begynt å få mer til felles med et teologisk konsilium, et primitivt stammesamfunns trollmannsritualer, enn med moderne tids realpolitikk.

Under de pavelige og episkopale inkvisisjonene, var det ens tilslutning til den rette lære som avgjorde om en var blant de verdige eller om en hørte til blant de uanstendige.

I Norge idag er det forholdet til FrP som avgjør ens politiske menneskeverd.

Under heksedansen er det medisinmannen som peker ut den skyldige. I Norge idag er det stortingspolitikere, journalister og forskningsmiljøer som peker ut smittebæreren.

Det overordnede politiske spillet til de nye alliansene Ap og KrF, går ut på å a) knytte regjeringspartiet FrP til terrorangrepene 22. juli, og b) deretter straffe FrP-ere og sympatisører for dette, – med offentlig hets og degradering, slik at andre som ser dette tar lærdom, blir redde og prøver desperat å renvaske seg fri fra enhver mistanke, å unngå straff, gjennom å utføre den bisarre botsøvelsen å «ta avstand fra» FrP – dvs. forsverge djevelen. For så å sikre seg i tilflukt hos dem som har «den rette tro», Arbeiderpartiet og venstresiden.

At Norges eneste religiøse parti, KrF, nå har overtatt styringen i denne øvelsen, er ikke uventet. Det var nettopp på denne måten pliktoppfyllende Kongo-misjonærer en gang skremte hedningene inn i omvendelsen.

Frykten var deres våpen. Slik den hadde vært medisinmannens. Og frykten er også Krf, Ap og venstresidens våpen. Frykten for helvete er erstattet med frykten for å bli dømt uten rettergang som medskyldig i norgeshistoriens verste massedrap. Men funksjonaliteten er den samme.

Den infantile åndsterroren har skapt et politisk debattklima som har felles trekk med et før-opplysningstids samfunn, hvor høyere makter rådde.

En verden hvor en iverksatte forskjellige ritualer i uår og nedgangstider, i usikre tider hvor frykten rådde, slik som nå – hvor vi er redde for å måtte forplikte oss til å ta imot 250 millioner migranter, og konflikten som uunngåelig vil følge, i tider hvor man levde i redsel for katastrofen som man fryktet ville inntreffe, og menneskene gav seg til å tilby guder og demoner diverse ofre, regler og regndanser og botsøvelser for å bli skånet.

Å ta avstand fra FrP er en slik botsøvelse.

Mennesker som ikke har noe forhold til rasjonalitet og vitenskap, eller har blitt fratatt tilgangen til dette, reagerer slik når de blir stilt overfor en omfattende trussel mot sin eksistens.

Fordi de mangler rasjonaliteten som redskap, føler de seg maktesløse, og fordi de tror de er maktesløse, tyr de til besvergelser og ritualer fremfor å forsøke å finne løsninger.

I norsk politikk og samfunnsliv idag er styringen tatt av politikere som Knut Arild Hareide, Jonas Gahr Støre og Kjersti Stenseng, samt forskere og journalister, som ikke bringer på bane reelle utfordringer i samfunnet, men i stedet sitter og fekter med trollmannstaven og leprer av seg om «ekstremisme» og følelseskulde, «et varmere samfunn», raushet og anstendighet.

Meningsløse begreper, siden det ikke finnes noen felles enighet om hva de innebærer.

Hver mann har sin egen fortolkning av begrepet, og tror at den som serverer det, også deler denne. En enighet basert på antagelser, forvirring og uvitenhet.

Den som bringer fakta på bordet og tall fra SSB og realistiske løsninger, kakles ned som «uren, uren» og «ond, ond» og pekes ut, gjennom røkelseståken, av en klolignende pekefinger mens trollmannsstaven heves anklagende og den ulykkelige blir ført bort til offerplassen.

Det er så langt fra realpolitikk en kan komme, og det handler ikke om noe som helst annet enn en primitiv og infantil inndeling i hvem som er «slem» … «uanstendig» – og hvem som er god og verdig, og at det er de gode som må ha makten fordi de er gode, slik yppersteprestene i oldtiden og de sinnssvake ariosofene og okkultistene i NSDAP en gang påberopte seg det guddommeliges gunst, og dermed rett til å herske.

Det er problematisk at det er her voksne mennesker i vårt århundre, representert ved Ap og venstresiden, forskningsmiljøer og journalister – og nå KrF – prøver å etablere skillelinjene i det norske politiske landskapet.

Det er her hele polariseringen – som de selv gråter over, kommer fra.

Det vil alltid være politiske skillelinjer i et samfunn. Det er ikke noe problem i seg selv.

Men venstrealliansens okkulte polarisering, gjennom beskyldninger om hvem som står i ledtog med Ondskapen, er ødeleggende og fordummende.

Jeg håper virkelig at dette spillet vil bli satt på sidelinjen av en annen og mer ryddig maktkamp, en som tåler sol og lys, og som trekker opp andre skillelinjer, som har med virkelig uenighet om virkelige ting i virkeligheten å gjøre.

Det er nok å ta av.

Vi har rett og slett ikke tid til å sitte og fekte med trollmannstaven og breke om hvem som er «verdige» og «uverdige», anstendige og uanstendige.

Jeg håper og tror at de som idag er flinke og leverer politikk, og fakta og argumentasjon som dreier seg om virkeligheten, og som skaper normale skillelinjer som har med normale ting i virkeligheten å gjøre, vil bli vinnerne på sikt, uavhengig av partitilhørighet eller tradisjonelle politiske sider eller etnisitet.

Man finner dem sjelden i de store dramatiske forsidenyhetene, hos Torp, eller Linn eller i de andre dumriandebattene, men de finnes overalt i hverdagen vår, på Stortinget og i kommunepolitikken, og en kan høre fra dem i sosiale kanaler og hos alternative nyhetsformidlere.

Jeg håper det blir de som vinner. Jeg er så lei, av å være vitne til «trolldomspolitikernes» endeløse Nürnberg-stevner.

Jeg er lei av at de sitter og gjemmer seg bak grisehodet på staken og sier at det er svinet som snakker og ikke de selv.

 

Støtt Document

Vi setter stor pris på om du kan gi et månedlig beløp. Dette gir oss en forutsigbar inntekt og gjør oss i stand til å publisere mer og bedre.

 

Forhåndsbestill Alexander Graus “Hypermoral” fra Document Forlag her!