Kommentar

I empatiens tidsalder omfattes også fremmedkrigere og selvfølgelig båtmigranter. Den nye nestekjærligheten er grenseløs. Nesten.

Det er en gruppe som den ikke omfatter: Høyreekstreme, som betyr: våre egne. De rekrutteres fra dead, white, males og representerer et historisk tilbakelagt stadium. Vi snakker om politisk evolusjon.

Jihad er et problem, såvisst, men med dialoglinjen er ingenting umulig. Det gjelder om å snakke pent om og til dem.

Artikkelen som fem statsråder publiserte i VG torsdag er megetsigende. Det kunne vært skrevet av den forrige regjeringen. Det er samme retorikk.

Den stille gutten

Vi forstår hvem som menes her:

Voldelig ekstremisme og radikalisering er én av vår tids store utfordringer. Det kan spire i nabohuset, blomstre i debatt-trådene på nettet, plutselig sprenge som en bombe fra den stille gutten i klassen.

Metaforene er merkelige, de er hentet fra planteriket. «Plutselig sprenge fra den stille gutten – det er ABB.»

IS’ målbevisste bestialitet omtales som «resultat av en uønsket prosess». Hvem har skrevet dette? Som om forfatteren ikke ønsker å ta i virkeligheten med ildtang.

Grusomhetene som utføres av ISIL, Boko Haram og andre terrororganisasjoner er resultatet av en uønsket prosess som ofte startet lenge før, i et ungdomsmiljø, eller kanskje i et barnesinn.

Vel, det barnesinnet var i en gutt som het Muhammed, men det er nok en tanke som ville få statsrådene til å steile.

Forfatteren dras mot IS-krigerne, men svinger mellom å generalisere og ekte bekymring.

På verdensbasis kan så mange som 25.000 personer ha sluttet seg til ekstremistiske grupper.

Nei, ikke «grupper», gruppe. De har alle vervet seg til IS. Som det sto i New York Times: Vi har aldri sett et lignende fenomen i historien.

De nye forbildene

Regjeringen gleder seg over unge muslimer som tar til motmæle. Faten Mahdi al-Hussaini, og ungdommene som arrangerte ringen rundt synagogen. Nå sist var det Fatima Almanea som imøtegikk Hans Rotmo.

Felles for dem er en bestemt form for idealisme, som de ikke blir utfordret på. De får selv definere sitt syn, uten imøtegåelse. Den norske eliten klapper begeistret. Det er noe nedlatende over det. Hvis man virkelig respekterer mennesker behandler man dem som likemenn.

Vi skylder demokratiet å si fra når nye landsmenn har holdninger som ikke er greie. De unge muslimene sier det som de tror passer i det nye Norge. Når man lytter nøye hører man at de ikke er begeistret for Israel for å si det forsiktig. Når en av hovedmennene bak synagogeringen nektet å tegne Israel på kartet, er min reaksjon skepsis.

Både Fatima og Almanea bærer hijab. Det sier noe om holdninger. I at de kanskje legger noe annet i frihet og fellesskap enn det en innfødt nordmann gjør.

Men det vil ikke Erna Solberg, Anders Anundsen, Vidar Helgesen, Børge Brende eller Solveig Horne vite av. De omfavner de unge helhjertet.

Vi lar oss inspirere av lokale tiltak. Faten Mahdi al-Hussaini vant mange nordmenns hjerter da hun og et par andre med henne innstendig og uredd samlet flere tusen foran Stortinget i fjor høst med et krystallklart budskap mot voldelig ekstremisme. Like imponert var vi da flere hundre norske ungdommer flettet hender rundt den jødiske synagogen i Oslo en lørdag i februar, en markering som også fikk mye internasjonal oppmerksomhet.

Mangelen på kritiske spørsmål, manglende søkelys på slettede facebook-innlegg, øker min skepsis, og mange andres. Denne nye samdrektighet virker falsk. En ekte samforstand krever at man snakker ærlig.

????????????????????????????????????

Foto: Fatima Almanea er bibliotekar. Når hun skriver:

– Islam er heller ikke noe nytt fenomen i Europa, religionen har vært til stede i mange hundre år uten at noen har sett seg nødt til å søke dekning av den grunn. Løft blikket sambygding, ting behøver ikke å være like skremmende som du tror!

Er det ikke da en god del fakta som mangler?

Kan det tenkes at man presenterer en enighet og fordragelighet som ideal og historisk faktum fordi det avvæpner? Hvem vil motsi det gode?

For tykk

Den som har respekt for historiske fakta og bruker sin forstand vil bli skeptisk. Det smøres for tykt på. Hvor er edrueligheten, sannferdigheten?

Men på offisielt hold er slike motforestilliger bannlyst.

Det er viktig med mange modige stemmer som står sammen og gjør hverandre sterkere i kampen mot ekstremisme og for våre viktigste verdier, demokrati, ytringsfrihet og rettsstatsprinsippene.

Myndighetene er enige med de unge hijab-kvinnene: Det gjelder om å si de riktige tingene.

De – myndighetene – forstår ikke at dette blir tolket som et svakhetstegn. Myndighetene tør ikke erkjenne hva som virkelig sies: at islam skaffer seg et fotfeste i Norge og resten av Europa, og gradvis presser seg inn.

Det er nemlig uoverstigelige motsetninger mellom etablert islam og et moderne samfunn. Demokratiets oppgave blir å fortelle unge muslimer at de må forstå disse motsetningene og overvinne dem ved å bli demokrater. Myndighetene gjør det motsatte: De forteller dem at de ikke behøver endre noe som helst.

At disse unge, sterke kvinnene bærer hijab er et tydelig signal og symbol: Når de får beskjed om at de er forbilder, forteller det andre unge muslimske jenter hva som er det offisielle Norges foretrukne idealer.

Det betyr en islamisering, både av den muslimske ungdommen og i neste omgang av norsk ungdom, som ikke vil få noen holdepunkter eller støtte når de lurer på om det ikke er dype motsetninger mellom islam og demokrati.

Dette er å svikte norsk ungdom til fordel for islam.

Det er vanskelig å lodde dybden i dette sviket. Ordet er ikke til å komme utenom.

Følger opp Obama

Det viser seg at Norge er ett av to land som har sagt seg villig til å følge opp Barack Obamas konferanse mot ekstremisme i Washington i februar. Der ble ikke ordet radikal islam nevnt i det hele tatt. For Obama er islam fredens religion. IS er ikke muslimer. Den blåblå regjeringen mener det samme.

Den har invitert 300 ungdommer til Oslo for å skape et nettverk mot radikalisering. Sosiale medier skal mobiliseres.

Moralsk opprustning

Det er en naivitet over programmet som minner om kristne ungdomsbevegelser på 60-tallet, da studentradikalismen rev de unge med. De kristne hadde ikke mye å stille opp med. Ping-pong, jatzy og leirbål kunne ikke konkurrere med Beatles eller Stones.

Noen bruker tegneserier, andre bruker sport eller debatt i forebyggingen – for å skape samhold og tilhørighet. Her bygges positive verdier. Ungdommene skal utveksle erfaringer og gi oss voksne råd. Deres stemmer er viktige, deres initiativ må løftes fram.

På 60-tallet kalte vi slik prat for bullshit. Ikke bullshit meg! Ungdom liker ikke å bli bullshittet.

Fjorten år etter 9/11 er dette utilgivelig. Det kommer ikke til å virke, men det kommer til å være karrierevei for mange som får en billett inn til den norske nomenklaturaen. Samtidig vil de kunne bruke sin posisjon til å arbeide for en aksept av at islam hører hjemme i det norske demokratiet. Det gjør den ikke i sin nåværende form.

Det neste er at myndighetene går løs på de som våger å forsvare fornuften.

Mens Faten, Fatima og de andre nyter godt av ubegrenset tillit, behandles folk som Hans Rotmo stikk motsatt: med grenseløs mistillit og mistenkeliggjøring.

De pene og pyntelig muslimene og den norske eliten har funnet frem til en felles fiende. Det kan oppsummeres i et bilde som den muslimske standupkomikeren Omar Marzouk har laget av leder for Venstre i Danmark:

lars.røkke.rasmussen

Muslimer i Danmark og Norge – for ikke å snakke om Sverige – plukker bare opp de klisjeer og stråmenn som den offisielle ideologien har styrt etter i mange år: høyresiden er nazistenes arvtakere. Jonas Gahr Støre skriver det rett ut i sin bok I bevegelse; FrP er arvtakere til NS og deres omland. Når det er pågang, som i en valgkamp, kan man dra nazikortet og bruke det mot alle partier på høyresiden, også et sentrumspart som Venstre. De er «egentlig» nazister. Dette er klisjeer og en retorikk som kommunistene utviklet: Høyresiden er «egentlig» fascister. Arbeiderpartiet flørter med det samme når de kjører kampanje på at den blåblå nærmest vil ødelegge den norske modellen. Politikken blir et grumsete, urent farvann. Men da er det godt å vite hvem den virkelige fienden er.

Vi har ham nå.