Det finnes ikke ord som kan måle seg med tanken på tapet av Palmyra, en handels- og karavaneby med rikdom på arkitektur og skulpturer, hvor kameltrafikken gjennom ørkenen mellom Mesopotamia og Middelhavet hadde gått siden bibelsk tid. Å se den bli ødelagt av ISIS ville være en skam, et tap for alle mennesker på Jorden. Noen ganger skulle man ønske at UNESCO hadde en hær av leiesoldater.

Det er også en skam at Ramadi er falt i hendene på ISIS, til tross for innsatsen nedlagt av amerikanerne og den store koalisjonen, som i det minste burde ha holdt stand mot den islamske statens skjeggete hær. Det klarte de ikke, selv om det ikke burde ha vært umulig. Det dreier seg tross alt om en hær uten luftstyrker, med gamle stridsvogner og med tropper som ikke har andre fordeler enn fanatismen og Saddams eksperter.

Man kan slå dem hvis man vil. Men Obama har valgt å kjempe med en hånd på ryggen, uten de mye omtalte støvlene på bakken, og med en beskjeden bruk av droner – i alle fall hvis det er sant at antall angrep siden september er 3.800, hvilket blekner mot de 47.000 i løpet av den første måneden av operasjon Iraqi Freedom i 2003.

ANNONSE

Obama har sagt at ISIS ikke vinner, men alle observatører vet at byen som er falt, konsoliderer ISIS’ kontroll over en av de viktigste veiene i området, fra hjertet av Syria til få kilometer fra Bagdad. Faktum er at dette dreier seg om et nederlag både for den irakiske hæren, for Obamas strategi og for Obama selv. I flere måneder hadde amerikanerne somlet med forsvaret av Ramadi, og enda var det tid til å gjøre noe.

I stedet lot de Haider al-Abadi bli beseiret, deres egen allierte, som Obama gav makten da han bestemte seg for å bytte ut Nouri al-Maliki, hvis presidentskap kostet shiaenes vei til makten med iranernes hjelp, mens sunniene ble radikalisert. Det at Obama ikke gav al-Abadi nødvendig hjelp, gir Iran enda mer handlingsrom. Landets utenriksminister fløy da også med en gang til Bagdad for å vise hvem som er rede til å bistå.

Obama har banet veien for ayatollahene på slagmarken, for eksempel i Tikrit, hvor de har jaget bort ISIS med hjelp av amerikansk bombardement. Det setter en foruroligende presedens, som Michael Ledeen skriver. For hvis amerikanerne besluttet å gå til massivt bombardement, og Ramadi ble gjenerobret med Irans hjelp, ville det bety slutten på drømmen om et uavhengig Irak, noe Obama lidenskapelig ønsker. Men hvis byen er tapt, er det enda verre.

I denne krigen mot ISIS har Obama kjørt seg inn i et spor i forholdet til Iran, samtidig som ayatollahene sier at de aldri vil tillate inspeksjoner av militære installasjoner hvis det skulle bli enighet om en atomavtale. Som kjent er det strategiske resultatet av avtalen mellom Iran og USA at Saudi-Arabia truer med å skaffe seg atomvåpen.

For i det minste å redde Irak og sitt eget ettermæle, burde Obama – som har skapt denne situasjonen – jage ISIS ut av de okkuperte byene sammen med kurderne og den irakiske hæren. Dette ville forandre utfallet i Syria, hvor ISIS bekjempes lite av frykt for å gjøre Assad en tjeneste, og Assad ikke bekjempes av frykt for å provosere Iran.

 

Fiamma Nirenstein (f. 1945, Firenze) er en italiensk journalist, forfatter og tidligere politiker. Hun gjorde aliyah i 2013, og bor nå i Jerusalem. Denne artikkelen ble først offentliggjort i Il Giornale den 23. mai 2015.

fiamma-nirenstein

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629