Da VGTV på direkten – og uten at premissene for intervjusituasjonen var klarlagt – ringte en av deltagerne i kommentarfeltet til en artikkel i avisen om den livsfarlige båttrafikken over Middelhavet, konfronterte de henne med forbauselsen over risikoviljen. Ikke rart det går galt med så mange i de små båtene, mente hun. Reporteren kunne da fortelle at de ikke visste før reisen hvor tett de ville bli pakket sammen (og høstet en betimelig bemerkning om at den informasjonen ikke var blitt gitt på kommentartidspunktet).

Inntrykket som ble etterlatt, var altså at migrantene egentlig ikke ønsker å ta så store sjanser at det er betydelig sannsynlighet for å omkomme, selv om det ikke er så fjernt å forestille seg at noen spiller russisk rulett med sitt eget liv, så lenge det uansett er mest sannsynlig at man forlater et forholdsvis vanskelig og miserabelt liv som det krever stor anstrengelse å forbedre, til fordel for et risikofritt, i noen tilfeller også arbeidsfritt, liv. Situasjonen kan lett tenkes å være inviterende på gamblertyper.

I et intervju La Repubblica (en venstreorientert storavis) har gjort med oberstløytnant Andrew Mallia i Maltas sjøforsvar, kommer det frem at migranter i noen tilfeller nettopp velger høyere risiko for sitt eget liv, så lenge en lavere risiko er til hinder for å komme frem til Nord-Europa. Intervjuet er også omtalt i Times of Malta.

ANNONSE

Gang på gang viser det seg nemlig at migranter ombord på båter som har fått problemer under overfarten, nekter å la seg redde av båter tilhørende Maltas sjøforsvar. Det ville være ensbetydende med å la seg frakte til Malta og få sin sak åpnet der, heller enn å bli fraktet til et italiensk asylmottak på det kontinentale fastlandet, som man simpelthen stikker av fra. Migrantene foretrekker derfor å vente til det kommer et italiensk fartøy.

Malta er riktignok en liten stat med 400.000 innbyggere midt i Middelhavet. Men landet har ansvar for et enormt «Search and Rescue Area» (SAR): et trapesformet område på 250.000 kvadratkilometer mellom Sicilia og Libya, med en skrå sidekant som når helt til sør for Hellas. Hvilket betyr at alle båtene som legger ut fra kysten rundt Misurata og Tripoli passerer gjennom. «Det blir sagt at vi ikke hjelper til, men sannheten er at flyktningene nekter å få hjelp av oss, de vil ha italienerne,» sier oberstløytnant Andrew Mallia fra sitt kontor på basen i Hay Wharf.

På hvilken måte vil de ikke ha hjelp av dere?

«Når vi oppdager en holk i internasjonalt farvann med kurs for Italia, drar vi ut til den og tilbyr assistanse. Men vi blir bestandig avvist. De ser det maltesiske flagget, og skriker til marinesoldatene våre at de skal la dem være, for de vil ikke transporteres til øya. Logikken deres er at de aldri vil komme seg til Nord-Europa hvis de går i land på Malta.»

Men kan dere ikke stanse dem likevel?

«Nei, for vi møter dem i internasjonalt farvann, hvor vi ikke har jurisdiksjon. Vi kunne bare gjøre noe slikt innenfor grensen på tolv sjømil, men til vårt territorialfarvann kommer de aldri. Eller vi kunne gjøre det i klare tilfeller av sjørøveri eller slavetransport. Det å stanse en båt med tvang, uten at de flere hundre personene ombord er enige, kan være svært farlig.»

Dermed krysser de uforstyrret Maltas SAR også etter å ha blitt oppdaget.

«Ja. Men, jeg gjentar, den yttergrensen er resultatet av en konvensjon. Med mindre de mindre sjødyktige båtene har havarert eller er i ferd med å synke, vil de ikke reddes av maltesiske soldater. Det virker utrolig, men sånn er det. I august var det en båt som lå og drev i tolv timer utenfor kysten av Libya, med havarert motor, uten at vi kunne hjelpe til. De foretrakk å vente på de italienske fartøyene, og risikerte på den måten sine egne liv.»

Hva gjør dere i slike tilfeller? Drar deres vei?

«Vi blir igjen i nærheten og kontrollerer, slik at vi kan gripe inn i tilfelle problemer.»

Malta_-_Gzira_-_Lazzaretto_Creek_(MSTHC)_02_ies
Heller risikere livet enn å la seg redde av et fartøy med dette flagget.

Det vi er vitne til, er altså ikke personer som er så desperate over situasjonen på hjemstedet at de godtar en hvilken som helst europeisk nødhavn, hvorfra de kan legge frem en reell asylsak. Det er snarere kjølig beregnende personer som viser stor risikovilje så lenge innsatsen premieres med et liv som italienske, sveitsiske, tyske, danske, svenske, norske, britiske og andre borgere betaler så mange slags regninger for. Skal dette snart begynne å trenge igjennom?

At et slikt hasardspill er mulig på grunn av flyktningekonvensjonen, er en hån mot reelle flyktninger og en kynisk instrumentalisering av enhver som er rede til å hjelpe. Et gram realitetssans og samme kvantum selvrespekt burde være nok til å stanse dette narrespillet en gang for alle. Bare så synd at det knapt er noen som besitter begge egenskaper.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629