Sakset/Fra hofta

Det er knapt noen som bryr seg om illegale innvandrere i småbåter fra Libya lenger. Det er gammelt nytt. Femten tusen har allerede ankommet Italia så langt i år, og sesongen er såvidt i gang. Hele 7000 har ankommet siden sist helg. Hvor mange som har druknet, har ingen oversikt over, men det antas at tallet overstiger 500 så langt iår. Men egentlig er det ikke så mange som bryr seg om det heller. Til det er strømmen for stor og Afrika for fjernt.

Det blir som med IS’ hodeavskjæringer; hver gang vi så en mann i oransje klær så visste vi hva han hadde i vente. Man blir apatisk når det ikke er noe man kan gjøre med situasjonen. Apati og resignasjon. Og mange blir kyniske og tenker at «ja, de burde ikke ha vært der, eller: de burde visst at båtene var små og usikre. Vi ser at det også er deres valg. For de har jo betalt for å ta risikoen, ikke sant? For de fleste av oss føles det slemt å tenke sånn, selv om det jo er «sant».

The nationalities of the victims have not been confirmed but it is thought they are all sub-Saharan Africans who were living in Libya and that they paid smugglers to get on the boat in the early hours of Sunday.

Idag ble det meldt at 400 hadde druknet. De overlevende forteller. Det er enkeltskjebner, noen med fryktelige opplevelser bak seg. De aller fleste ønsker seg bare et bedre liv i Europa. Det er tvilsomt om de alle kan kalles flyktninger. Med mindre man anser at de flykter fra sitt tidligere liv og dårlige økonomiske utsikter på det afrikanske kontinent.

subsahara

Majoriteten er unge menn fra landene sør for Sahara. 

For oss i mottakerlandene må vi også nødvendigvis se saken fra vår egen side. For det er ikke slik at Europa har massevis med jobber som skal fylles. Arbeidsledigheten er jevnt over høy, særlig i syd. I tillegg kommer språk- og kulturbarrierene. For ikke å snakke om manglende utdannelse. Allikevel vil de risikere livet for å komme hit. Og de blir stadig fler. Mange tenker sikkert at noen tusen her og noen tusen der, de sprer seg jevnt utover så vi merker det ikke engang. Men det er ikke sant. De bor ikke i små lokalsamfunn, men gjemmer seg i mengden i byene.

I 2008 anslo politiet at det var rundt 18.000 illegale innvandrere i Norge. Man kunne altså fylle Oslo Spektrum to ganger, bare med de som hadde tatt seg ulovlig inn til landet. Tror noen at det er færre nå?

Hva gjør vi?

Problemet med disse båtene som kommer fra Afrika er ikke at vi ikke har medfølelse. For det har vi. Problemet er at ingen riktig vet hva man skal gjøre. Det kan ikke være en løsning å bare fylle på i Europa, for det er ingen ende på strømmen som vil inn. De «snille og gode» politikerne vil gjerne ta ansvar. Men for hvor mange? 50.000 i året? 100.000 i året? Hva med en million eller to? Selv det blir en dråpe i havet med befolkningseksplosjonen i Afrika. Det er ingen politikere som vil tenke mer enn ett år av gangen. Selv om antallet stiger for hvert år. Den langsiktige konsekvensen lukker man øynene for. Såå langt strekker ikke ansvaret seg.

Når båtene befinner seg fulle av folk langt ute på havet, så er det for sent. Ihvertfall med dagens politikk. Hvor mange flere vil drukne før redningsbåtene begynner å taue dem tilbake til Afrika? Er det der det vil ende? Hvor lang tid vil det ta før man i fullt alvor debatterer tilbaketauing?

For hva er alternativet? Kan man hindre dem i å legge ut fra land? Er dette mulig uten å ha bakketropper i Libya og de andre landene langs Afrikas nordkyst? Tvilsomt. Men snart har IS etablert seg langs hele Libyakysten og kanskje det vil få konsekvenser med en så stor økning i menneskesmuglingen at Europa blir tvunget til å gjøre noe.

Men en lobby av NGO’er, kirker, diverse tenketanker og institutt, akademikere, og en presse som synes å leve av å gi oss dårlig samvittighet, står klar til å hamre løs på alle som våger å si det alle kan se: Dette kan ikke fortsette.

Foreløpig har Italia løst sitt problem ved å bli et transittland. La innvandrerne ta toget nordover. Til andre land med enda mindre behov for ufaglært arbeidskraft.

Sky News