Antall innbyggere med utenlandsk borgere som kan stemme ved kommunevalget til høsten, er mer enn doblet på fire år, fra 228.500 i 2011 til 540.000 ved høstens valg. Det sier noe om hvor fort Norges befolkning endres og at det vil få økende utslag i den politiske stemmegivning. Det er Arbeiderpartiet som får suverent flest innvandrerstemmer.

Nettavisens Gunnar Stavrum har samlet tallene fra SSB på sin blogg:

Statistisk sentralbyrå anslår at vi for første gang har over fire millioner stemmeberettigede ved høstens kommune- og fylkestingsvalg.

Særlig to grupper har vokst sterkt siden tilsvarende valg i 2013:

  • Nordmenn med innvandrerbakgrunn har økt fra 111.200 til 233.600 velgere.
  • Stemmeberettigede utenlandske borgere har økt fra 117.300 til 310.200 velgere.

Totalt er altså veksten av velgere fra utlandet økt fra 230.000 til 540.000 stemmer – og det er mer enn nok til å avgjøre valget.

Det er flere interessante detaljer og spørsmål man kan stille.

58 prosent av velgere med utenlandsk bakgrunn stemmer Ap. Hele 67 prosent av muslimene velger Ap. Hvorfor gjør de det?

– Det har nok med å gjøre at mange av disse oppfatter venstesiden forsvarer utsatte flyktningegrupper mer enn høyresiden, sier valgforsker Johannes Bergh ved Institutt for samfunnsforskning til Finansavisen.

ANNONSE

Og hvor har de disse «oppfatningene» fra? Det sier valgforskeren ikke noe om. Gunnar Stavrum nøyer seg med å si at høyresiden må moblisere. Han viser til at Ap har skilte med Hadia Tajik som nestlder og Mani Hussaini som AUF-leder, som om disse utelukkende vinner i kraft av sin dyktighet. Det snakkes ikke om at de «bæres frem» på en bestemt ideologisk bølge.

Etter oss syndfloden

Den virker som en naturkraft fordi mediene spiller på lag. De unnlater å stille kritiske spørsmål, enten det gjelder kandidatene, eller det gjelder den generelle politikken som gir inntrykk av at Ap er mest snill og generøs. Som statsbærende parti har Ap kunnet symbolisere en velferdsstat som deler raust ut. Ap høster fordelen og vil gjøre det til innstrammingene virkelig merkes. Det kan være at permanent lavere oljepris vil bety at «omstilling» også vil ramme innvandringen og asylpolitikken. Jonas Gahr Støres restriktive signaler de siste dagene kan være et varsel om at han tar høyde for det.

Men mediene har konsekvent unnlatt å stille spørsmål om hva innvandringen koster det norske samfunn, i kroner og øre, og i sosial kapital. Den har stilt opp som propagandaarm for det nye Norge, der toleranse betyr økende innflytelse for intoleranse. «Alle skal med» betyr at «alle skal synge den samme visen» om hvor flott og stort det nye Norge blir. De som ikke vil synge den samme teksten, blir straffet. Midt oppe i dialoglinje og mangfoldsprat har sanksjoner og ensretting dukket opp. Og det må ikke kommenteres, selv om folk møter det i alle sammenhenger: Du mener vel de riktige tingene? Du er vel ikke en av dem?

Ikke bare økonomiske fordeler

AndrewNeather_203x150

Hvor bevisst er denne politikken? Den styres ved stilltiende samtykke. En tidligere insider i Blair-regjeringen, Andrew Neather, røpet for noen år siden at Labour bevisst tok sikte på å forandre det politiske landskapet slik at Toryene aldri mer ville ha en sjanse.

But suspicions of a secret agenda rose when Andrew Neather, a former government adviser and speech writer for Tony Blair, Jack Straw and David Blunkett, said the aim of Labour’s immigration strategy was to ‘rub the Right’s nose in diversity and render their arguments out of date’.

Mr Neather said he helped to write the 2000 report which outlined a strategy to ‘open up the UK to mass migration’.

The document was not published in its original format over fears of an adverse public reaction. Instead it was released a year later as a research document on the economic benefits of migration.

Denne rapporten var for intern bruk. Utad argumenterte Blair-regjeringen med økonomiske argumenter, slik Ap også har gjort. Iherdig. Men internt var man klar over at masseinnvandringen også ville forandre det politiske landskapet, men man ville ikke at det skulle bli kjent at regjeringen visste om det. Da kunne det gått opp for britene at demokratiet ville bli endret for alltid: det ville bli helt andre mennesker med andre preferanser som ble tungen på vektskålen.

hague.william

Blair-regjeringen startet praksisen med å kalle kritikere av innvandringen for rasister. Da den konservative skyggeministeren William Hague sa Labour var i ferd med å gjøre Storbritannia til et fremmed land, var svaret at han «spilte rasistkortet». Vekker det noen assosiasjoner til hjemlige forhold?

Klipp ham ned

Det norske Arbeiderpartiet har lenge visst at innvandringen er gunstig også for deres del. Men de langsiktige konsekvensene har man tiet om, og akkurat det har vært helt bevisst. Da journalistene Ole Asbjørn Næss og Kjell Erik Eilertsen kjørte en serie i Finansavisen sommeren 2013 som viste hva innvandringen, og særlig asylindustrien, virkelig koster samfunnet, ble de boikottet av resten av journaliststanden. Da Eilertsen ett år senere havnet i en opphetet facebookdebatt om IS og Mads Gilbert, og kom til å skrive at han ikke liker arabere eller somaliere som er tilhengere av en primitiv ørkenreligion, var Halldor Hustadnes fra Dagbladet på pletten og skrev: Dette er forfatteren av serien om innvandringsregnskapet. Hustadnes skrev ikke rett ut at det var holdningene som hadde diktert fakta, det var mer at Eilertsen var moralsk kompromittert. Hvis man har slike meninger – hvilket kommentarfeltet i Dagbladet viser at svært mange har – skal man avkles og henges ut. Hvilke motiv og holdninger som ligger bak en slik policy vil hverken Dagbladet eller mediene ta opp. Leserne fornemmer at det finnes motiver som ikke må omtales, og det er nettopp den kompakte front fra medienes side som gjør at skrekken virker. Uthengningen av Eilertsen skal skremme andre kolleger fra å få «funny ideas» og det skal vise leserne hva som skjer med de som forsøker.

Skrekk som maktinstrument

Marika Formgren i Sverige skriver lysende om at vi er ved å få et annerledes demokrati, der medier, akademikere, aktivister og politikere styrer via skrekk:

I en fungerande demokrati är journalisternas uppgift att granska makthavarna, att stå i allmänhetens tjänst eller på den ”lille mannens” sida, och för väljarnas räkning kontrollera att makthavarna håller sina löften och inte missbrukar maktpositionen. I Sverige i dag har många journalister i stället tagit på sig uppgiften att granska och hålla koll på väljarna, att representera makthavarnas intresse av att tysta dissidenter och kritiker.

I Sverige samarbeider pressen og hele apparatet med venstreaktivister i Researchgruppen, der flere er dømt for vold, og med det mer pyntelige Expo. Denne verdikjeden finnes også igjen i Norge. Robert Aschberg har gått foran med å lete opp anonyme debattanter, hvorav flere har brukt anonymiteten til å legge all dannelse til side. Men mediene tematiserer ikke hvem de samarbeider med, hvor de har opplysningene fra, og hvilke konsekvenser det har for demokratiet hvis en gruppe får bestemme «hvem som skal ut».

Når mediene deltar i selvtekt er det grønt lys til å infiltrere offentlige registre. Expo og Researchgruppen skaffer seg f.eks. abonnentregistre til aviser og blader de antar at politiske motstandere leser. De stiller opp på demonstrasjoner som gjelder omsorg for barn og filmer deltakerne. De «vet» at det der finnes mennesker som er deres politiske motstandere. Derfor vil de kartlegge dem, vite hvem de er. De har tilgang til offentlige registre og kjenner deres personnumre. Slik kan de finne ut mye om hver enkelt. Det er lett å tenke seg hvilke konsekvenser dette kan få for arbeid og karriere. Linda (Alzaghari) Noor viste samme holdning da hun i en diskusjon på facebook med Israel-vennen Willy Gjøsund sa at hun skulle kontakte arbeidsplassen hans: – Det pleier å hjelpe.

En underlig allianse

Metodene er de samme i alle de tre nordiske land. Venstreaktiviser som vil skremme motstandere fra å delta politisk, og skape et overvåkingsklima som gjør folk redde for å ytre seg. Når mediene blir et ekko av disse metodene, undergraves demokratiet innenfra.

Det er lett å se at importen av mennesker med et helt annet syn på ytringsfrihet og rettigheter, i kombinasjon med et regime som forsøker å skremme den innfødte befolkningen, skaper en stor polarisering i samfunnet. Hvor stor kan vi få en anelse om ved å se hvor mange dansker som er uenig med dronning Margrethe i at innvandrere må tilpasse seg det danske samfunn. Mellom 5 og 7 %. Det er trolig representativt for hvor mange de er de som har kontrollen over den offentlige mening i våre samfunn. De representerer en liten minoritet. Men deres overmakt er så stor at de kan kamuflere at de overstyrer flertallet og for lengst har trukket opp stigen.

 

 

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629