Kommentar

Etter å ha levd i fornektelse i over to år har Moderaterna endelig kapitulert. Partileder Kinberg Batra har brutt det siste tabuet i riksdagen: samarbeid med Sverigedemokraterna.

De politiske kommentatorene i Sverige har i dag overgått hverandre i fordømmelser av M-lederens utspill: Dette er et tåpelig, panikkartet, velger-taktisk utspill som ikke vil føre til noe som helst. Men der tar de grundig feil.

Det vil si: Panikken er ekte nok, og årsakene er både interne og eksterne. Kinberg Batra har lenge vært under hardt internt press om å strekke ut en hånd til SD. Likevel sa hun for bare en uke siden at Sverigedemokraterna (SD) var et rasistisk parti.

kinberg-batra-og-jimmie

Og man kan trygt slå fast at M-lederen kjenner SDs pust i nakken. To målinger i dag indikerer at SD er større enn M, målingen fra Yougov gir SD 24,7 og M 21,4. De distanserer også S (21,5).

Den fra Inizio ga SD 21,5 og M 21,3. Jimmie Åkesson og hans parti kan komme til å knuse Moderaterna i neste valg.

De kan til og med komme til å knuse Socialdemokraterna, som vi viste for et par dager siden: Sverigedemokraterna i gullposisjon

Nytt politisk landskap

Men timingen var pussig: Vil Batra danne regjering rett før valgkampen skal rulles i gang? Det virker ikke særlig smart.

På kort sikt vil vi se mer forvirring enn på lenge. Men når støvet legger seg framtrer et helt nytt politisk landskap. Dette er nok litt skremmende for kommentariatet, og vi må ha forståelse for at mange av dem trenger tid til å summe seg. Det er flere enn politikerne som har levd i fornektelse.

Det som står fast er etter Batras utspill er dette: Moderaterna har endelig tatt den parlamentariske virkeligheten innover seg. Hverken regjeringen eller alliansen (M, KD, C og L) har flertall i riksdagen. Slik er det, og slik vil det fortsatt være etter valget neste år.

DÖ!

Siden valget og den famøse decemberöverenskommelsen (med den talende forkortelsen DÖ) har det politiske Sverige sovet som en bjørn i vinterhi. DÖ la et vått ullteppe over den politiske ordskiftet, og i den tynne luften døde opposisjonen.

Men noe fikk da regjering og riksdag gjort; man har vært dypt konsentrert om å motarbeide SD. Sånn i ettertid kan man jo konstatere at det ikke var helt vellykket, påpeker Lotta Gröning i Expressen:

Regeringen Löfven fick trots sin svaga ställning fri lejd och kunde i princip göra vad som helst. Allianspartierna hade förbundit sig att rösta ja och hålla tyst. Jag har ofta funderat över om detta hade varit möjligt i något annat land och till råga på allt kalla det för demokrati.

Parlamentarisk demokrati…

Det er dette Kinberg Batra nå har tatt konsekvensen av – etter å ha strittet imot i to år og fire måneder.

Hvor vanskelig kan det være? Å ta inn over seg at systemet heter parlamentarisk demokrati? Men husk: Det er Sverige vi snakker om. Landet hvor opp er ned, og ned er opp.

Kommentariatet gjør et stort nummer av at to av Kinberg Batras allianse-partnere, Centerpartiet (C) og Liberalerna (L), tar indignert avstand fra hennes utspill. De vil fremdeles ikke ta i SD med ildtang. Disse små «tullepartiene» kan skrike og bære seg så mye de vil, men de kan ikke skru klokken tilbake.

Låsningen måtte brytes

For isen er brutt. Også kjent som låsningen – et ord Kinberg Batra faktisk brukte selv i dag. Jeg vet ikke om hun ser ironien. For et par år siden utgav Jan Tullberg en bok med samme navn: Låsningen. Boken var ikke på linje med det offisielle svenske synet på innvandring, for å si det forsiktig. Tullberg:

Etablissemanget för en destruktiv politik och saknar förmåga att ändra kurs, då de är mentalt låsta. Detta gör att det blir lika svårt att diskutera invandring i Sverige som sex i drottning Victorias England.

Kristdemokraterna brøt for så vidt låsningen allerede i fjor, men de er så små at de står i fare for å falle ut av riksdagen ved neste valg.

Låsningen måtte brytes. Sverige kan ikke fortsette på den innslagne veien; å fornekte parlamentarismen. Landet kan ikke fortsette å styres av minoritetsregjeringer som driver politikk på nåde – uten støtte i riksdagen.

Ved valget fikk de tre venstrepartiene 43,6 prosent av stemmene, regjeringen har 159 riksdags-representanter bak seg, av totalt 349. På dagens to partimålinger oppnår de (S og Mp pluss støttepartiet Vänstern) henholdsvis 33,5 og 37 %.

«Den feministiske regjeringen»

Ikke bare er det i strid med det fundamentale prinsippet i parlamentarisk demokrati, det har også fått en rekke negative bivirkninger for Sverige. For å skjerpe konfliktlinjen har Moderaterna bevisst dyttet regjeringen inn i Vänsterpartiets klamme favn. Og Löfven har latt seg omfavne.

Regjeringen flotter seg med at den er verdens første feministiske regjering, dens statsråder reiser verden rundt og fremhever seg selv som representanter for en humanitär stormakt – mens samfunnets sammenhengskraft langsomt eroderer.

Grov kriminalitet brer seg, politiets oppklaringsprosent faller, og politikrisen blir verre for hver dag som går. Lærerne flykter fra skolen, socialtjänsten er på knærne, det er kaos i helsevesenet, og forsvaret blør.

Ganske raskt etter Batras utspill kom svaret fra alliansepartnerne C og L – de var ikke interessert i å «slunga ut Sverige i osäkerhet». Virkelig? Slynge Sverige ut i usikkerhet? Faktum er at usikkerheten og oppløsningstendensene har tatt bolig i Sverige for lenge siden.

Svært alvorlig

Situasjonen for Sverige er svært alvorlig. Dette er ingen overdrivelse – det er den bitre virkeligheten man kan lese og høre om i svenske medier hver dag.

Samtidig som statens kjerneoppgaver står i fare for å bryte sammen, holder en historisk svak regjering seg flytende med svømmebelte fra et venstrepopulistisk parti med røtter i kommunismen. Det er, som Susanna Birgersson skriver i Göteborgs-Posten, «djupt, djupt oroande».

Sett i det lyset må torsdagens kuvending fra Kinberg Batra hilses velkommen.