Sakset/Fra hofta

Kan det bli for mye kritikk av og stoff om islam og alt som angår den? Noen ytrer av og til fromme ønsker om mer variert stoff. Det er vi i teorien enig i. Men det er ikke vi som dikterer hvordan verden ser ut.

Det er liten tvil om at Europa særlig er på vei mot et slags konkordat, hvor islam gjøres til en del av Europa, på en måte som innebærer islamisering. Det er en så alvorlig utvikling, med så alvorlige konsekvenser at vi ikke kan unnlate å dekke den.

At norske medier ikke ser denne utviklingen gjør den ikke mindre bekymringsfull. Fortielse, unnlatelse og ren og skjær apologi er en del av utviklingen.

Vi har en viss fornemmelse av hva opplyste mennesker tenker og føler, og vi merker at de er på bølgelengde med oss. Vi skulle for vår del ønske at vi kunne slippe å skrive en eneste linje mer om islam. Dessverre er det ikke mulig.

Det blir en jobb. Hvem ville trodd for noen år siden at vi på ramme alvor skulle diskutere surer og hadither? Det er surrealistisk og absurd. Men likevel tilfelle.

Fornuften er det eneste vi har. Fornuft og stemme. Hvis vi ikke tror på den, er det ikke mye igjen. Våre samfunn er bygget på at ting kan analyseres, dissekeres, kritiseres, belyses, slik at tanken kan gripe det. Det som ikke kan kritiseres blir obskurt. Hvis noen kan vifte med krenkelse og blasfemi og kreve at store områder av samfunnet er unndratt kritikk, har vi ikke lenger et opplyst samfunn. At mediene i så høy grad har bøyd seg for disse nye tabusonene, er nesten ikke til å tro. Det går med rekordfart.

Den tyske forfatningsdomstolens beslutning om å tillate hijab i skolen er et stort viktig skritt. Det markerer islamismens triumf. Det spiller ingen rolle om noen legger noe annet i en hijab, det er ett av islamismens fremste symbol, og slik vil det bli brukt. At Tysklands øverste domstol frivillig åpner døren til dette, er vanskelig å fatte. Er det i en slags misforstått motvekt til PEGIDA? Man fører m.a.o krig mot sin egen befolkning?

Hijab-vedtaket vil få store konsekvenser ikke bare for muslimske jenter, men også ikke-muslimske. Hvor er feministene? Hvor er mødrene og fedrene som bryr seg om sine døtre?

Dette er vi nødt til å ta opp og skrive om i dets fulle bredde. Vi har ikke noe valg.

Det er ikke første gang Europa opplever prøvelser. Jeg er redd de vil bli flere og større. Da er det nyttig å se til historien, for å få en målestokk og få en idé om hvordan man takler det.

Det viktigste er å bevare en «sense of self» av hvem man er, og hvor man skal. Hvis man treffer riktig blir man ikke alene.

Jeg takker igjen for økonomisk støtte og vennlige ord, og håper flere finner veien til document.no.