Selv norske kriminalserier avdekker en ubehjelpelig kunnskap om næringslivet. TV2s Frikjent er inspirert av en tjue år gammel drapssak, drapet på Birgitte Tengs i 1995. Jeg synes synd på Birgittes foreldre, skal de aldri få fred? Når det lages en serie hvor handlingsrammen er eksportindustri i en norsk fjordbygd, så kunne serieskaperne latt seg skolere i hvordan prosessene i næringslivet foregår, istedenfor kynisk å utnytte en gammel drapssak som berørte to familier på en måte vi bare kan tenke oss omfanget av.

I serien vises prosessene rundt oppkjøp foretatt av en internasjonal eier. Fremgangsmåten blir virkelighetsfjern når man blander begrepene salg av aksjer (som kun beriker eierne) og aksjeemisjon som bringer frisk kapital til selskapet. Kunnskapsløsheten toppet seg da det på generalforsamlingen ble konstatert flertall ved håndsopprekking, uten å se på antallet aksjer bak hver stemme.

Hvordan enkelte næringslivstopper behandles i Norge er tidligere tiders behandling av Stein Erik Hagen og den siste tidens fremstilling av Bjørn Kjos gode eksempler på. Etter at Bjørn Kjos var gjest hos Skavlan 13. mars, har det blitt skrevet mye om hans opptreden både i sosiale medier og ikke minst i norsk presse. Gjennomgangsmelodien har vært at Kjos dummet seg ut i programmet, og det vises til at han ikke svarte prompte da den franske økonomen Thomas Piketty stilte spørsmål om størrelsen på hans formue. Kjos gjentok isteden at han betalte 1000 prosent av inntekten i skatt. Dette faktum ble fullstendig neglisjert og Piketty spurte gang på gang om størrelsen på Kjos´ formue.

piketty_capital

Istedenfor å harselere over Kjos, kunne norske journalister ha vært en smule interessert i hvordan det går med norsk eierskap i det lange løp om norske eiere diskrimineres i forhold til utenlandske og eksempelvis må betale ti ganger inntekten i skatt?
Det er ikke Bjørn Kjos, men norsk presse som dummer seg ut når økonomi er tema. Man blir oppgitt av å lese norske journalisters vinklinger på skatt og samfunnsøkonomi. Det er helt greit og et sunnhetstegn at ulike syn på formue og skattenivå er opp til debatt, men journalister som skriver om temaet, må ha et visst minimum av innsikt i hva de skriver om.

I dag har Vårt Land kommentaren Kakser med flaks der det igjen handler om Kjos hos Skavlan.

Det ble tydelig for alle at Kjos likevel ikke følte behov for å skryte av hvor mye han betaler i skatt. Det har han da heller ingen grunn til. Med en formue på over en milliard, ligger skatten anslagsvis på under 2 prosent.

Og her blir det tydelig for alle at Vårt Lands journalist ikke har forståelse for tall og skatt. Når han hevder at skatten er under to prosent, så må man først få lov å spørre hva han mener skatten er to prosent av? Hvis det er av inntekten så ligger den nok på 1000 prosent som Kjos selv sa. Hvis det er av formuen, så er den på 0,85 prosent. Da vil Kjos sin totale skatt ligge på anslagsvis under 1 prosent av formuen. Altså halvparten av journalistens påstand. Enda mindre skatt for Kjos? Et enda bedre poeng for noen kanskje, for meg en oppvisning i lite innsikt og underlig tankegang rundt formueskatt fordi man kunnskapsløst surrer sammen inntekt og formue og insinuerer at det bør beskattes likt. Horribel tankegang og fullstendig ødeleggende for næringsutvikling og fremtidige arbeidsplasser. Formue i næringslivet er i hovedsak en illikvid størrelse. Kjos sin formue er arbeidende kapital som skaper arbeidsplasser. Det er kanskje ikke rart at det blir vanskelig å forstå for enkelte journaliser når en opphausset økonom som Pikketty prøver å gi inntrykk av at Norwegians formue er en pengebinge som bør skattlegges på linje med inntekt.

Thomas Piketty blir nærmest genierklært av et unisont norsk journalistkorps. Blant økonomer er tonen en annen. Finansavisen har 21. februar en fire siders reportasje om Piketty der overskriften betegnende nok er: En (falsk) profet. Her refereres toppøkonomer som slett ikke lar seg imponere av Piketty.

En falskprofet

I en fersk artikkel – The Rise and Decline of General Laws of Capitalism tar toppøkonomene Acemoglu (MIT) og Robinson (Harvard) et oppgjør med økonomiske lover generelt, og Piketty spesielt.

I følge dem er «økonomiske lover» lite nyttige i å forstå både fortiden og til å predikere fremtiden: Lovene ignorerer politiske og økonomiske institusjoner, og hvordan teknologiutviklingen påvirker inntekstfordelingen i et land.

De kommer med et ytterligere stikk mot Piketty: Forskjellen mellom renter og vekstraten forklarer ikke historiske forskjeller. Piketty savner dermed empirisk grunnlag for sin tredje fundamentale lov.

Denne tredje av Pikketys lover er, r > g. Denne loven blir imøtegått av flere økonomer og er ganske enkel ikke sann.

-Renten r er snarere 1,5 prosent reelt, hvis man ser på amerikanske statsobligasjoner, og veksten i verdensøkonomien er anslått til om lag 3,5 prosent. I dag er g > r.

Piketty kan også beskrives på en mer folkelig måte slik skipsreder Harbjørn Hansson uttrykte det i VG

– Jeg synes Kjos kom godt ut av det. Men Piketty er en demagog (folkeforfører) i superklassen. Piketty er en politiker som gjemmer seg bak en tykk bok og fremstiller seg selv som økonomiprofessor – hvilket han ikke fremstår som, sier Herbjørn Hansson til VG.

Piketty er venstresidens yndling fordi han vil ha høye progressive inntektsskatter og skatt på formue – på arbeidende kapital. Kjos må betale skatt på verdien av Norwegains fly. Utenlandske konkurrenter slipper denne skatten, også når de konkurrerer i Norge. Penger som norske eiere må bruke på formueskatt, kan utenlandske eiere bruke til å investere og utvikle sin bedrift

Kjos skulle svart Piketty at nordmenn må betale 0,85 prosent av ligningsformuen sin i formueskatt – helt uavhengig av om avkastningen går i pluss eller minus. I Norge må eiere av selskap som går med tap også betale formueskatt. Poenget er likevel at formueskatten tapper norske bedriftseiere for kapital – en kapital de heller skulle brukt på utvikling og vekst (grønn vekst er eksempelvis bare i startgropen).

Sakskomplekset rundt næringsutvikling, arbeidsplasser og innovasjon kontra formueskatt er over år blitt fremstilt av journalister som ikke kan mer om dette enn en gjennomsnittlig SV-politiker. Ikke rart folk biter på mantraet om å ta-fra-de-fattige-og-gi-til-de-rike når reduksjon av formueskatt er tema. Folk tror etter hvert på det de leser, samtidig har de fleste liten eller ingen erfaring med formueskatt selv, kanskje bortsett fra et hus med en formuesverdi på noen millioner. I det perspektivet er 0,85 prosent til å leve med, men om huset var et AS og hadde en ligningsverdi på en milliard, ville saken begynt å ligne Kjos og andre aktive bedriftseieres situasjon. Om huset ditt ble lignet til en milliard, så måtte du betale 8 489 800 kroner (bunnfradrag iberegnet) i formueskatt av din netto lønn. Noe å tenke på når formueskatt diskuteres?

Poenget er ikke å synes synd på Kjos eller andre aktive bedriftseiere, poenget er at AS Norge taper på at norske eiere diskrimineres og må betale skatt til staten istedenfor å utvikle bedrifter og skape nye arbeidsplasser.

Å selge næringsvennlig skattepolitikk inn i den norske opinionen er nærmest et umulig prosjekt. En opinion som hviler på den norske velferdsputen og som er blitt flasket opp på fordelingspolitikk, fordelingspolitikk og fordelingspolitikk, klarer ikke lenger å se at kaken som fordeles – først må bakes. Sjelden settes det søkelys på hvor verdiene faktisk skapes. Bare unntaksvis fokuseres det på sammenhengen mellom velferden vår og mennesker som utvikler, yter og våger.

Det er min påstand at media har et like ensidig venstreblikk på skattepolitikken som på innvandringspolitikken. Slik lulles opinionen inn i forestillinger det blir satt altfor små og altfor få spørsmålstegn ved. Fordi folk flest kan for lite om næringspolitikk fordømmes Kjos, mens Frikjent viser en scene fra en generalforsamling som var den fra en skolerevy – og det får passere.