Innenriks

Politiets utlendingsenhet hentet torsdag 2045 mullah Krekar i familiens hjem på Tøyen. Det er den direkte trusselen mot kurderen Halmat Goran i form av løfte om gave til den som dreper ham som trolig tippet saken for Krekar. Å fremsette en konkret trussel om drap mot en konkret person var en for klar provokasjon av norsk rettsvesen.

Krekar har så lang fartstid i Norge at han nok tok det med i beregningen. Hvorfor fremsatte han likevel trusselen? Mest sannsynlig fordi hans publikum ikke er norsk offentlighet, men en muslimsk offentlighet, i Norge og ute. Her blir slik prinsippfasthet som Krekar viste, ansett som en dyd.

Det er snakk om to diamentralt motsatte oppfatninger av forholdet mellom religion og samfunn. Krekar krever ikke bare at den religiøse loven skal stå over den verdslige, han klargjør også hva det betyr for de som bruker ytringsfriheten på en krenkende måte. De som tar avstand fra ham og kaller ham en ekstremist, som Basim Ghozlan, har grunnleggende sett det samme syn på forholdet mellom religion og sekulært samfunn. De sier det bare ikke offentlig. Og norske journalister er heller ikke interessert i å kreve dem til regnskap.

VG kaller Krekars klare krigserklæring mot det norske samfunn for «kontroversielle uttalelser».

Hadde Krekar styrt unna trusselen mot Goran ville trolig kommentariatet og pressen sagt at det falt innenfor ytringsfriheten: Å si på generelt grunnlag at blasfemi resulterer i dødsstraff er lov i dagens Norge.

Det er en toleranse for intoleranse som kan bli vanskelig å håndtere hvis noen skulle velge å teste grensene fra et nasjonalistisk eller fascistisk ståsted. Premissleverandørene for offentligheten skaper en presedens som kan bli polariserende.

 

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/krekar-paagrepet-etter-intervju/a/23404498/

 

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også