Kommentar

Hva saken mot mulla Krekar handler om: Er det den sekulære loven som gjelder, eller den religiøse. Det er manipulerende og villedende å si at det handler om ytringsfrihet.

Advokat Brynjar Meling begår en tilsnikelse som også rammer muslimer i Norge, når han sier at Krekar kun står for og gjentar det som er «alle muslimers» syn på frafall og blasfemi og skade mot en person som ham selv. Hvis en annen person skader en muslim, skal han lide samme skade, fremholdt Meling og Krekar. Men dette er ikke noe annet enn jus talionis, det Gamle testamentets øye for øye, tann for tann. Det er en straffepraksis Norge forlot for flere hundre år siden. Men den hevdes nå med den største selvfølgelighet i en norsk rett av tiltaltes advokat.

Meling har lenge beveget seg på kanten av å være forsvarsadvokat innenfor norsk rett og advokat i en annen betydning av ordet, der han går inn i rollen fra islamsk side.

Igår sa han til Dagsrevyens reporter Martin Fjørtoft at Krekars påpekning av straffen for å bryte sharia er det samme som å vise til fartsgrenser på veiene i Norge: Bryter du dem, skjer det og det. Fjørtoft lot dette passere uten motspørsmål.

Det er sakens kjerne. Særlig når vi vet at folk som domstoladministrasjonens leder Tor Langbach har lansert tanken om shariaråd i Norge. Det er snakk om to diamentralt motsatte systemer.

Innenfor sharia underkastes alle, muslimer som ikke-muslimer, religiøse lover. De lar seg ikke overprøve av norsk rett da de har sitt utspring hos Allah. Hvem skal avgjøre hva disse lovene sier? Det skal «lærde», selvbestaltede lærde og voldsmenn som Krekar. Da er som å stille døren på vidt gap for barbari.

Krekar har allerede vist at han er villig til å omsette dette i praksis. Norske journalister farer selv i dag med harelabb over hans terrorstyre i Nord-Irak. Man bruker «angivelig» og «påstått» om hans drap på fanger og terrorbomben som drepte den australske journalisten Paul Moran.

Når Krekar gjentar sine trusler, er han bare konsekvent og true to form. Han spisser hele tiden sine argumenter.

Han har oppdaget at han kan utnytte dagens rettslige dilemma til sin fordel: Myndighetene tør ikke og vil ikke utvise ham til Nord-Irak fordi han risikerer dødsstraff. Derfor satser Krekar alt på ett kort; han vil tvinge norske myndigheter til å godta sharia. Hvis norsk rett kommer frem til at truslene faller inn under ytringsfriheten, har han triumfert. Da har sharia triumfert over norsk verdslig rett. Rasismeparagrafen vil etter den tid være død og begravet.

Kommentatorer som Hanne Skartveit i VG og Harald Stanghelle i Aftenposten later fortsatt som om dette handler om «rettsstatens dilemma». Det gjør ikke det. Ikke etter 22/7.

For det første må retten dømme Krekar for trusler. Noe annet vil være et knefall for sharia. For det andre må Krekar etter endt soning utvises. Om nødvendig til Nord-Irak.

22/7 har ellers brakt oss til den erkjennelse at sikkerhet innebærer prioritering. Alle avtaler forutsetter gjensidighet. Det er ikke slik at man kan hevde en rettighet – som feks. retten til ikke å bli torturert eller dømt til døden – og så fortsette å bryte andres rettigheter og rettighetene til samfunnet rundt en. Da har man forspilt sine egne rettigheter.

Det er derfor ikke uttrykk for hevnlyst når nordmenn ønsker ham ut. Det er et uttrykk for pragmatisme og balansert syn.

Krekar har selv forspilt sine rettigheter ved å true myndigheter og personer i Norge. Da har han ikke lenger krav på beskyttelse, og det som skjer med ham er hans eget ansvar.