Løslatelsen av mullah Krekar er en politisk skandale som tyder på at det er noe fundamentalt galt i selve vurderingsevnen til norske myndigheter. Det er som om nervene svikter hver gang man står på toppen av hoppbakken. Man går ned igjen og lar mullahen triumfere. Han tviler ikke.

Mullah Krekar har nå called their bluff flere ganger. Han heiser flagget, og Norge firer sitt. Det tør ikke.

Mullah Krekar har nemlig ikke lagt skjul på at han støtter terroraksjoner, vil ha sharia innført, og arbeider for å gjenreise gudsstaten, dvs. kalifatet. Han har ledet en organisasjon som har bedrevet rituelle mord på fanger og sendt ut selvmordsbombere. Det er en klar sammenheng mellom liv og lære. Likevel sier norske dommere at dette er teologisk prat.

Norske myndigheter lot i høst som om de denne gang virkelig hadde gått til bunns i saken. Bl.a. hadde de funnet ut at Krekar drev som åndelig terrorleder over internett, og kanskje ledet noen av aksjonene fra Oslo. Han fremsto på Al-Jazeera som fortsatt åndelig leder for Ansar al-Islam. Mannen og saken er ett.

Men norske myndigheter vil ikke se det. Selvmordsaksjonene i Arbil eksisterer ikke i deres verden. Det gjør heller ikke Zarqawi, jordaneren som trolig har hatt kontakt med Ansar al-Islam, og antas å lede selvmordsaksjonene i Irak.

Norsk presses dekning er også utrolig. Journalistene ligger fem centimeter over bakken og perspektivet er deretter: det er den refererende tonene, de opplagte spørsmålene: -hva følte du? -hva gjør du nå? Saken er et spill mellom aktor og forsvarer, og hvem vinner!

Det er ikke noe forsøk på å se saken i sammenheng. Ikke én stiller spørsmål ved om det er Økokrim som er tatt ved nesen: Er det riktig at PUK benytter tortur på en så grov måte at vitnemålene er verdiløse? Det er direkte stupid av Økokrim ikke å gå ut med en full forklaring som kunne underbygget helomvendingene. I stedet fester inntrykket seg av vankelmodighet, slapt arbeid, rot og sommel.

Advokat Meling har for lengt gått inn i rollen som Krekars våpendrager. Han utnytter til fulle det politiske kortet. Men norske myndigheter er skuggredde. De har da ellers gode kort på hånden til å svare: Javisst, saken er politisk. Krekar er politisk som bare fy, med uttalt støtte til terroraksjoner. I stedet lar de Meling kaste et mistankens skjær over helt normale kontakter mellom justismyndigheter og påtalemakten. Det neste er selvfølgelig erstatningssak, med trussel om å dra justisminister og statsminister for retten.

Se om ikke også pressen ville gasse seg litt over en slik utvikling. Mange aviser heller i den retning.

Medier som NRK er med å legge premissene ved sin konstante kverning på ordet «okkupasjonsmakt» og «kollaboratører». Det er den konteksten Krekar-saken utspiller seg i. Ingenting skjer i et vakuum, og her har vi nok et eksempel på at mediene er aktører og samtidig later som om de er observatører når det passer dem. Helt uetisk.

De samme holdningen ser jeg nå også tydeligere i BBC etter at Hutton-rapporten skjerpet blikket. Angus Roxburgh, ingen nykommer akkurat, dekket vedtaket i den nederlandske nasjonalforsamlingen igår om å utvise 26.000 asylsøkere som har uttømt alle klagemuligheter. Han presterte å bruke ordet «deportasjon» og si at det er den største deportasjonen i Europa siden annen verdenskrig!

Parallellen er klar, for det er de samme fenomenene og strømningene over hele Europa: Humaniteten har vokst så overmåte at den er i ferd med å gå over i karikatur og bli ondskapens medhjelper. Hensynet til enkeltmennesket er blitt så stort at det truer fellesskapet. Det kan vi ikke la passere.