Kommentar

Norske massemedier synes å være drevet av en særegen hysterisk energi som kommer fra to motsatte poler: på den ene siden skyggen av jihad, segregering og krig som kaster stadig lengre skygger; på den andre et innstendig ønske om at det ikke er sant. For hvert angrep skrur man derfor opp styrken i kampanjen som sier at «de» må få bli, enten de er mullaher som radikaliserer og ønsker kalifatet velkommen eller familier med barn som har løyet om sin opprinnelse. Alle må få bli.

belgia.hagoui.radounFoto: Rett etter Hebdo og kosherbutikken kom opprullingen av cellen i Verviers i Belgia, som sto klar til å kidnappe og halshugge politimenn. Redouane Hagaoui (t.v.) og Tarik Jadaoun hadde vendt tilbake fra kamper for IS i Syria og var klar til jihad i Europa.

Rasjonelle overveielser teller ikke. Et brev fra afghansk UD behandles som om det var fra en stormakt. Ingen tenker på å spørre om det ikke burde forholde seg omvendt: Norge spytter inn minst 700 millioner i året og har gjort det lenge. Kunne det kanskje være Norge som var den sterke part og kunne stille krav?

Det er noe sykt med hele tankegangen og stemningen journalister og medier skaper. På 60-70-tallet gikk flowerpower og psykedelia fort over i maoisme og politisk katekisme. Men det er ingenting mot dagens galskap.

Det bli spesielt når en hel samfunnsklasse skryter av å ha opphevet historien.

De later til å være inne i et race to the bottom. De vil forte seg med å åpne alle sluser, slik at det blir umulig å reversere utviklingen. Selv begrepet Det nye Norge begynner å få et annet innhold. Det ligner mer på Ingenmannsland, kaos og utrygghet. Mediene skvaldrer, men det er til sine egne, og med sine egne.

Hva menes med at historien er opphevet?

På den ene siden en messing om lidelse, uten helt å orke å ta det inn over seg. Stikkord: Aleppo. Man kompenserer for denne manglende evnen ved å pålegge våre samfunn en forpliktelse til å ta imot alle som kommer hit. Det er noe utvendig over denne humanismen.

Man synes å ha større glede av å tvinge regjeringen og byråkratiet til å gi etter ved å slå dem i hodet med menneskerettskonvensjoner. Har noen løyet? Ja, men de har jo barn. Ergo: De må få bli; man kan ikke skade barna som har vokst opp her.

Systemet er nå hermetisk. Ingen kan opponere. Justisminister Anders Anundsen sparkes rundt som en ball. Ikke rart han har sluttet å uttale seg. Han våkner opp til nok en avsløring. Som i et teater sier Martin Kolberg som på cue:
– Dette er alvorlig! Dagbladet roper riksrett! mot Siv Jensen. Arild Humlen, Mads Andenæs eller Jon Wessel Aas står alltid klar. Er det noen som lenger tviler på at regjeringen er råtten og snart faller som en moden frukt?

Ingen i NRK eller Medie-Norge for øvrig husker Dagsnytt Atten-sendingen i begynnelsen av januar der det kom frem at det var Arbeiderpartiet som begynte politikken med å sende ut barnefamiliene med lang fartstid. SVs Karin Andersen var med i sendingen, og hun ble fly forbannet for åpen mikrofon. Dette brevet hadde hun aldri hørt om. – Så var det altså dere som var strengere enn FrP-statsråden, sa programlederen – det kan bare ha vært Fredrik Solvang – og Andersen sa rett ut at hun følte seg sveket.

Men det er det ingen som husker når mediene og Ap er på statsrådsjakt. Ikke høstjakt, men en jakt som har åpen sesong hele året.

Anundsen forsøker så godt han kan; Siv også. Men det hjelper ikke. Det eneste som hjelper, er at mediene og det nye Ap får skalpen deres.

Skuespillet er farse og tragedie på samme tid. Kursen må ligge fast til det ikke er noen vei tilbake. Underveis vil også noen av dagens heiagjeng forsøke å sette på bremsene. Men det vil være for sent.

For sent i forhold til hva? For sent i forhold til å hindre at det som skjer i Midtøsten, slår inn over Europa.

For mennesker er det aldri for sent. Men for samfunn kan det være det.

På ett tidspunkt var det for sent å redde Weimarrepublikken. På ett tidspunkt gikk Romerriket i oppløsning.

En forutsetning for å redde Europa er at det finnes et visst antall mennesker som uredde bruker og forsvarer ytringsfriheten. Hvis multikulturalisme skal ha et håp om å fungere, må ytringsfriheten være urokkelig. I stedet ser vi at mediene svikter den og slipper til antidemokratiske stemmer; de kaller det mangfold.

To eksempler: Aftenposten satte på trykk og premierte Kamilla Sadols Ytringsfrihet – deres «fredelige» måte å drepe på. Hvis ytringsfrihet er Vestens måte å drepe på, fortjente Charlie Hebdo å dø. Hvilket hun skriver rett ut. Nå forsvarer Aftenposten ikke bare Ubaydullah Hussains rett til å hylle jihad-angrep; de trykker ideologien også.

Samtidig refuserte Aftenposten Øivind Østbergs gode og reflekterte kritikk av Nils August Andresen og Usman Ranas angrep på Helge Lurås.

Når man ser slike valg, er budskapet klart: Man ønsker ikke den opplyste debatt, man synes islamistene har et like stort krav på å bli hørt.

Da må man ta det som kommer. Og det kommer.

Jeg kan ikke huske at jeg tidligere har hørt et slikt hysteri og en slik galskap som det som er blitt utløst de siste ukene – til forsvar for mullah Krekar og i jakt på regjeringen for å våge å ville forvise ham til Utkant-Norge og for å våge å utvise folk som har fått avslag på sin søknad om opphold. Det er som om Charlie Hebdo har utløst en energi som må benekte alt som skjedde.