Nytt

Joakim Kværner er politimann i Oslo. Patruljemann. En modig mann. Han har skrevet en kronikk i Aftenposten om å være patruljemann i Oslo i disse nye terrortider med våpenet fastlåst i bilen.

Politimann-ved-bil

Joakim Kværner skriver:

Jeg møter kanskje deg. Du er redd, du har panikk, men jeg ser det i øynene dine, en anelse av håp. Der er politimannen, nå er det hjelp å få. Jeg gruer meg til å skuffe deg. Jeg må fortelle deg at du må klare deg selv litt til. Løpe og gjemme deg. Jeg må gå…

Du skjønner, jeg må bort til bilen, åpne den, finne noen nøkler, låse opp, få frem et verktøy, lade det, mentalt forberede meg og så komme tilbake for å finne trusselen.  

IMG_0572-GPNSFZ__wd

 Joakim Kværner – politimann i Oslo – med tæl

I tillegg til å mangle beskyttelse for seg selv og sine kolleger, mangler han også det avgjørende utstyret som en dag kan redde deg. Norge har forandret seg i takt med innvandringen. Legevaktpersonell blir angrepet og kan ikke lenger jobbe alene. Man kan bli drept på jobb som ansatt i NAV. Men politiet som skal beskytte oss, har våpnene nedlåst i bilen. 

Hvis jeg overlever vil jeg nok fundere mye på hvor mange liv som gikk tapt mens jeg rotet med stive fingre etter nøklene og prøvde å fokusere på alle oppgavene mine. Jeg har trent på dette, jeg fungerer, det tar bare litt tid.

Jeg vil gjerne hjelpe deg, hjelpe kollegene mine, meg selv, men jeg mangler det riktige verktøyet.

Dette verktøyet som skaper så mange følelser. Verktøyet som ifølge politikere, selvutnevnte eksperter og så videre er så farlig. De sier det vil forandre samfunnet vårt.

Stort sett resten av verden klarer greit å leve med dette verktøyet, men ikke vi, vi er spesielle. Vi er så spesielle at jeg frykter at noen må bøte med livet sitt før noen handler. Det kan bli meg, mine kolleger eller deg

Det er mange som ikke ønsker å se bevæpnet norsk politi. Det aner meg at det er en høy korrelasjon mellom ønsket om ubevæpnet politi og fortsatt høy innvandring. Dessverre utelukker det ene valget det andre, og innvandringen ble valgt først. Her er det bare å bite i det sure eplet. 

Nå som vi har blitt innhentet av livets realiteter, må vi høre på de som vet hva de snakker om. I mine øyne er det politiets patruljemenn i Oslo og ikke byråkrater med visjoner om fargerrike felleskap.

Jeg må avslutte her. Jeg skal snart på jobb skjønner du. Håper jeg møter blikket ditt når du spør etter veien, eller du vinker til meg.

Håper jeg ikke møter blikket ditt fullt av redsel og jeg må skuffe deg.

Jeg drar nå. Det er oddetall på lista så jeg jobber alene. Kanskje vi ses.

Ha en god dag.

Håper du også får en god dag på jobb, Joakim Kværner! Det var modig å stå frem offentlig som du har gjort idag. Du må ha tenkt mye frem og tilbake før du valgte å gå til dette skrittet. Det vi trenger er flere politimenn som deg!

Aftenposten