Kommentar

Dagsavisens Bjørn S. Kristiansen har snakket med en 22 år gammel afghaner som kom til Norge som enslig asylsøker for seks år siden, dvs. da han var 16 år. Han ble avhørt av politiet uten verge, og husker det fremdeles som en skremmende opplevelse. Politimannen tok aldri av seg «ansiktsmasken», får vi vite. Fremdeles er Mirzai redd politiet.

Samtidig får vi høre at barn helt ned i seksårsalderen kommer alene til Norge. Journalist Kristiansen nevner ikke med ett ord hvordan de kommer hit og hvilke frykt en slik reise må skape i et barn.

I stedet skriver Kristiansen om barn som har måttet overnatte på gulvet i Politiets utlendingsenhets lokaler med bare et teppe over seg. Men fant de ikke der noe de har savnet både i Afghanistan og under reisen – trygghet?

Journalistikk handler om troverdighet overfor leseren. Det synes godhetsindustrien fullstendig å mangle. Journalister som Kristiansen – det går tretten av dem på dusinet – tror at bare man ramser opp hva Redd Barna, NOAS, Advokatforeningen osv. sier, så har man «bevist» at man har rett. Men avisspaltene er ingen rettssal. Det er i tilfelle leseren som er dommer. Journalisten er oppe til eksamen hver gang han skriver en sak, og jeg vil tro at leserne gir dem stryk oftere og oftere, for artiklene fremstår som en fornærmelse mot leserens intelligens.

Enslige asylsøkere smugles til Norge. Det er en høyst risikabel reise. Man skulle tro at når man endelig når målet, er man lettet. Å bli møtt av en politimann som ikke slår, er neppe den største belastningen.

For seks år siden kom han redd og alene til Oslo. Her ble han registrert hos Politiets utlendingsenhet (PU) av en politimann som ikke en eneste gang løftet på ansiktsmasken han gjemte seg bak. Skummelt, syntes Mirzai, som ble lettet over at registreringen gikk raskt.

Det var noe helt nytt at politiet bærer maske. Eller har Kristiansen forvekslet dette med profesjonell opptreden? De fleste i uniform har en profesjonell maske, om du vil, men det høres nesten ut som det var en finlandshette.

Det later til at Kristiansen og Mirzai er enige om oppskriften for intervjuet. Konklusjonen er klar:

– Det er mye verre å være asylsøker i Norge nå enn det var tidligere, sier Mirzai, som stadig hører nye skrekkhistorier om det første møtet med politiet.

Lesernes motvilje er nå vakt og spørsmålet melder seg: Hvis Mirzai er så negativ til behandlingen, kanskje han ikke fortjente å komme hit? Kanskje det er OK at politiet avhører dem uten verge – for det er denne mekanismen godhetslobbyen vil ha forandret.

De vil legge et filter mellom politiet og den enslige asylsøkeren. Kan det være for at han ikke skal forsnakke seg? For Morten Tjessem fra NOAS, Marianne Borgen fra Redd Barna og Arild Humlen fra Advokatforeningen virker å være kun opptatt av én ting: at de enslige skal beskyttes. Mot hvem? Man må konstruere et bilde av politiet som ikke til å stole på, som lite fintfølende,

Leder i rettssikkerhetsutvalget Arild Humlen karakteriserer metodene slik:

– Barna utsettes for en brutal behandling.

Det de fullstendig ignorerer er argumenter for at politiet bør avhøre asylsøkerne uten verge, nemlig at de i den sårbare situasjonen kanskje kan fortelle mest mulig ærlig om bakgrunnen for reisen og motivet for å legge ut på den.

Å kalle et avhør med norsk politi for «brutal behandling» vitner om manglende gangsyn, om dårlig realitetsorientering.

Hva er motivet? Godhetslobbyen gjør det lobbyer gjør: De representerer og jobber for sine klienter, dvs. asylsøkerne, i hovedsak for offentlige penger.

Den virkelige grunnen til at de vil ha verge til stede fra første avhør, er at de vil legge et filter av rettigheter rundt den mindreårige, slik at politiet ikke får anledning til å være inntrengende.

Men ingen spør om dette er i det norske folks interesse, er det slik de vil ha det, og er de klar over hva som skjer, at en hel lobby arbeider for størst mulig asylstrøm til Norge på det samme folkets regning?

Medienes ensidighet og konsekvent manglende vilje til å si at kritikken av politiet har flere sider, er anskuelsesundervisning: Den demonstrerer hvem lobbyen arbeider for. Men når skulle mediene være del av en lobby?

Denne stilltiende overenskomsten – still bare de riktige spørsmålene og få de riktige svarene – er så åpenbar at leserne instinktivt reagerer.

Tilbake på Bogerud er Mirzai ferdig med å fortelle om jobben, om fotballspilling og kompiser.

– Selv etter seks år er jeg fortsatt litt redd, sier han plutselig, og spør om vi kan la være å fotografere ansiktet hans.

Kanskje kritikken/kampanjen har en stikk motsatt effekt av hva som er tilsiktet?

Barn alene i politiavhør