Kommentar

Malala blir elsket av «alle». Hun er en modig jente. Men det er mye rundt henne som en liberal elite ikke vil se eller forholde seg til. De legger det inn i henne som de vil se og ønsker.

Det er vanskelig ikke å bli begeistret. ISIS stormer frem og sprer skrekk. Her får Vesten et bevis på at den muslimske verden består av mer enn jihadister. Kanskje Malala representerer fremtiden. I det minste håpet?

Men det kan være grunn til å minne om at Malala bor i Birmingham, ikke Pakistan. Hjemlandet er for farlig for henne. Den forrige nobelprisvinneren fra Pakistan, Abdus Salam, var ahmadiya-muslim. Nasjonalforsamlingen vedtok i 1974 et tillegg til grunnloven som gikk ut på at ahmadiya ikke var muslimer. At en nasjonalforsamling gir seg til å bestemme hvem som er muslim, sier noe om at Pakistans problemer stikker dypt.

pakistan.Grave_of_Abdus_Salam

Selv ikke Salams gravsten fikk være i fred. Opprinnelig sto det at han var den første muslimske nobelprisvinneren, men den lokale dommer fikk strøket ordet «muslim».

Denne intoleranse var det som forsøkte å drepe Malala. Den kommer ikke bare fra Taliban, den er rotfestet i selve den pakistanske statens grunnlag.

Malala kunne ikke kritisert denne om hun hadde bodd i hjemlandet. Men hun kan kritisere USAs dronekrig når hun møter Barack Obama. Det er risikofritt. Hun kan også hylle sosialismen i en hilsen til den 32. kongresen av Pakistans marxister.

I would like to send my heartfelt greetings to the congress. I am convinced Socialism is the only answer and I urge all comrades to take this struggle to a victorious conclusion. Only this will free us from the chains of bigotry and exploitation.

Den 19. oktober i fjor ble hun intervjuet av Christiane Amanpour i et teater i Storbritannia. Malala ble oppglødd og svarte friskt og freidig. Amanpour gikk ut av rollen som intervjuer og smilte stadig bredere og mer familiært over endelig å ha funnet en muslimsk kvinne som snakket som en rødstrømpe. Hun ytret ønske om at Malala ville fortelle sønnen hennes om hvor viktig utdannelse er. Ved siden av satt faren og smilte stolt over den flinke datteren.

Malala er flink. Men å bli utropt til vidunderbarn i en alder av 17 år kan ha sine sider. Det er ikke sikkert at hun går like lett hjem hos sine trosfeller. Det kan være de synes hun blir litt for godt likt blant vestlige. Anklager om at hun er deres instrument, er fremsatt.

Det gjør derfor godt for den liberale samvittighet når hun angriper dronekrigen og kapitalismen.

Det er ikke så vanskelig å forstå at muslimer blir mistenksomme. Dette lyder ikke autentisk i deres ører.

På den andre siden av spekteret finner vi en fiktiv figur: Carrie Mathison er tilbake som hovedpersonen i serien Homeland.

carrie-mathison-32033043-500-236

 

Carrie opererer i det landet Malala reiste fra. Det er en dirty virkelighet. Slik krigen mot terror er det. Du har bare bad options. Det er en verden så fjernt fra den hvite liberale som mulig. Carrie er CIA-stasjonsjef i Kabul og gir grønt lys til bombing av et hus hvor Taliban-lederen Haqqani befinner seg. Det gjør også mange andre som deltar i et bryllup.

Mange av hennes kolleger får problemet med å klare jobben. Ikke Carrie. Hun vet at noen må gjøre den, at feil vil forekomme, men at de dårlige valgene goes with the job. De er en funksjon av krigens natur, av landene hun opererer i, av den asymmetriske krigen: droner mot jihadister i sivil.

Dette er det motsatte av den liberale drømmen. Men det er den virkeligheten tusenvis av amerikanerne har levd i de siste 13 årene og den ser ikke ut til å forsvinne. I Irak og Syria har en enda verre fiende reist seg, som vet å anvende moderne medier mot Vesten. James Cantlies videoer – Lend me your ears – er forbløffende profesjonelt laget, og det er som om Cantlie selv tror på det han sier.

Akkurat som ebola rokker ISIS ved noe av Vestens selvtillit. Hvis så mange av muslimene i Vesten velger å slutte seg til jihad, er ikke det en mistillit og et opprør som sårer og vekker uro på et dypere plan. Våre samfunn og levemåte er ikke overbevisende for alle.

Vesten vet ikke hvordan den skal forholde seg – ikke til problemene i den muslimske verden og ikke til sin egen samfunnsmodell. I 2011 gikk Fredprisen til jemenittiske Tawakkol Karman. Under den siste tids uro med den shiamuslimske Houthi-militsen ble det hevdet at hun hadde vært blant dem som sto for sunni-sekterisme.

Personene den vestlige liberale elite forelsker seg er ikke alltid det man ønsker eller drømmer om.

Hvis Vesten ikke lenger er Vesten kan det være en lettelse hvis en ung pakistansk jente er det. I Birmingham.

 

 

 

 

 

Les også

-
-
-
-
-