Kommentar

To dager fylt av terror. Først Sydney så Peshawar. Dessverre har de noe til felles, og det er australierne som får the creeps av dette. Krigen i Peshawar har kommet til deres gater.

Angrepet på skolen i Peshawar var grusom selv etter Talibans standard, men ikke unik i sitt slag. Siden 2009 har det vært 1.000 angrep på skoler i Pakistan og det er et lavt anslag.

Angrepene mot sivile mål har skjedd i et omfang som utgjør en endeløs rekke, mot Marriott Hotel, mot hærens egne forlegninger, til kirker og skoler.

Hva annet kan man vente med alle madrassaene og et militære som lar Osama bin Laden bo i nabolaget til Pakistans militærakademi?

20.000 sivile pakistanere har mistet livet i terror de senere år, og 6.000 politi og soldater. Det har vært en sammenhengende galskap, som har spist seg dypere og dypere inn i samfunnet.

Terroren utspiller seg på bakgrunn av en dyp intoleranse i samfunnet, som går ut over alle former for avvik; Da Malala Yousefzai ble skutt viste en meningsmåling at 60 % mente hun selv var å klandre.

Det er liten vilje ovenfra til å gjøre noe med denne intoleransen: blasfemiloven består og fortsetter å ramme helt uskyldige, inntil døden, slik tilfellet er med Asia Bibi. Hennes forbrytelse var å drikke fra landsbyens brønn.

Forbindelse

Tidligere ville terror som den i Peshawar forferdet resten av verden, men det som skjedde i Sydney dagen i forveien gir begge begivenheter mer dybde.

Det finnes en forbindelse mellom Peshawar og Sydney og den går gjennom Syria og Irak og heter IS – den islamske staten, eller kalifatet.

Pakistanske Taliban har kontakt med IS. De er del av samme bevegelse – ønske om å leve i kalifatet. Folk verver seg til IS, som er the hotteste for jihadister.

Taliban-talsmannen som bekjentgjorde at de sto bak angrepet hadde bare vært en måned i jobben. Forgjengeren hadde sluttet seg til IS.

Dysfunksjonelt

Aversjonen mot den siste massakren er sikkert utbredt og ektefølt. Men Pakistan er et samfunn som ikke fungerer, hvor politisk vilje vanskelig lar seg mobilisere på tvers av viktige interesser. Når disse interessene omfatter salafister og jihadister, blir det vanskelig.

Pakistanske politikere og militære og sikkerhetstjenesten har brukt jihadistene til egne formål. De har skilt på gode og dårlige salafister. De gode er de som de selv har hatt nytte av, enten det var til terror i India eller i Afghanistan.

Pakistan har skapt et monster som truer med å rive landet i filler.

En politiker som Imran Khan har snakket om jihadistene som «our angry boys». Hvis man tror man kan skille på gode og dårlige jihadister har man tapt i utgangspunktet.

Når NRK melder at «selv afghanske Taliban har fordømt angrepet som uislamsk», er deres ønske å redde islam fra jihadismen. NRK vil vise at Taliban på den andre siden av grensen har et minstemål av anstendighet. Men hvis NRK hadde lyttet ville de hørt eksperter som avfeide afghanske Talibans avstandtaken med at de spiller et «good cop – bad cop»- spill. Afghanske Taliban leverer en fordømmelse som forventet for at deres beskyttere i Pakistan skal kunne fortsette å gi dem beskyttelse og opphold.

Islamiseringen og korrumperingen av Pakistan har pågått lenge. Venstresiden og den liberale eliten har vært mest opptatt av å fordømme USAs innsats.

Nå har krigen kommet til Vestens gater, og det er vanskelig å ta inn.

 

Les også

-
-
-
-
-
-
-