Kommentar

Politikk kan være både spennende og lærerikt. På sitt fattigste er den utvilsomt når den reduseres til moralisme som springer ut av ideen om Det anstendige samfunn.

Arbeiderpartiets leder, Jonas Gahr Støre, skriver i Aftenposten om forholdet mellom holdninger og handlinger. Som forventet trekker han pekefingeren opp mot et sett av holdninger som potensielt samfunnsskadelige, og som det må tas et oppgjør med. Vi snakker selvsagt om de holdningene som var medvirkende årsak til de grufulle mordene på Utøya og bomben i regjeringskvartalet. Nøyaktig hvilke holdninger det siktes til, om det er Breiviks håp om et raserent reservat i Sør-Østfold eller et generelt ønske om mindre innvandring og maktarroganse, er det vanskeligere å få tak på.

Smart? Utvilsomt. For jo mer ullent dette er, desto mindre trenger Støre å forsvare sitt standpunkt. Usikkerhet om hvilke holdninger som er tillatt øker også frykten for å bli brennmerket som rasist, islamofob eller ekstremist, den blir et eget drivverk og smøres jevnlig av utvalgte minoritets-NGOer og aktivistiske «forskere». Intellektuell latskap kan det også kalles, for Støre hever seg egentlig over den debatten han etterlyser. Med sitt krav om oppgjør blir han premissleverandør og inntar automatisk posisjonen som dommer over hvem som til enhver tid er en del av det gode holdningsselskap.

Det er likevel noe som ikke stemmer i den likningen Støre legger frem. I virkeligheten står det politiske fellesskapet sammen i fordømmelsen av terroristen, noe for så vidt også Støre indirekte innrømmer når han skriver at selv Fremskrittspartiet er «solid på innsiden av vår parlamentariske og demokratiske tradisjon«. Man må gjerne si at terroren 22/7 var et angrep på demokratiet og på Arbeiderpartiet. Men det er fint lite som tyder på at angrepet har satt demokratiet og vårt parlamentariske system som sådan i fare. Selv de menneskene som stadig henges ut i offentligheten som terroristens inspirasjonskilder, vendte umiddelbart terroristen ryggen.

Impulser som bidrar til en høyrevridning av europeisk politikk – og som Støre tydeligvis mener går i linje til Breiviks manifest via Fremskrittspartiet, uten at denne sammenhengen presiseres nærmere – kan også ses som utslag av mer dyptgripende samfunnsmessige problemer. En demokratisk reaksjon på en utilfredsstillende samfunnsutvikling. Hvis innvandringsskepsis generelt eller skepsis til muslimer spesielt skulle være holdninger som Arbeiderpartiet vil til livs, finnes det nok av holdepunkter som indikerer at disse har et langt bredere fotfeste i befolkningen enn hva oppslutning om Fremskrittspartiets partiprogram eller annen og mer «høyreekstrem ideologi» forteller. Det kan for eksempel være en grunn til at Fremskrittspartiet får så stor oppslutning i Groruddalen sammenliknet med resten av Oslo når det er stortingsvalg. Her oppleves nok mangfoldet ganske annerledes enn på Nordberg.

Realiteten er at europeiske velferdssamfunn har gjennomgått betydelige befolkningsforandringer i løpet av relativt kort tid. Og raske samfunnsendringer merkes, selv i et politisk korrekt land som Sverige diskuteres nå hvorvidt begrepet «masseinnvandring» kan aksepteres i det offentlige ordskiftet. Det er heller ikke slik at det bare er innvandrerne og deres etterkommere som opplever disse endringene som vanskelige. Spørsmålet som melder seg er om problemet kanskje heller befinner seg bak holdningene, enn i dem?

Med denne virkeligheten som bakgrunnsteppe tar de anstendige blant oss likevel sikte på å få utviklet en slags demokratisk mennesketype – det vil si en person som tenker og ter seg riktig om alle de vanskelige og betente spørsmålene som naturlig nok reiser seg i kjølvannet av store samfunnsendringer. NGOer, forskere og såkalte eksperter inngår i symbiose med pressen og velmenende politikere. Sammen inviterer de til «nasjonale dugnader» i form av en endeløs rekke seminarer og regisserte debatter, der de samme aktørene både skriver manus og fyller rollene. Med små variasjoner presenteres de sedvanlige fortellingene om hvordan tingene henger sammen, om att og om att. Ved teppefall blir de enige.

Blant disse aktørene har det utviklet seg en kultur som blant annet målbærer ideen om at det er en meget viktig sak å diskutere betydningen av måten å ordlegge seg på. De har også tatt oppgaven med å overvåke hva offentlige personer gir av likes og sier på Facebook. Det kunne jo lede noen til vold! – en påstand man forstår kan anvendes på de fleste situasjoner, om man tenker etter. Skjønt helt prinsippfaste kan de anstendige neppe beskyldes for å være når det gjelder dette dugnadsarbeidet. At enkelte for eksempel forsvarer avkutting av lemmer som ledd i et religiøst basert straffesystem kan fort bli betraktet som rene arbeidsuhell, som utslag av ungdommelig overmot eller som en slags religionsfrihet. Noen former for ekstremisme blir nemlig straks litt mindre interessant å ta tak i når den offentlige mening skal utarbeides og alle de forhåndsutvalgte samtidig skal være med.

Og det er her et sted at Arbeiderpartiets krav om et nasjonalt holdningsoppgjør kanskje også kjører seg fast. Mens virkeligheten roper etter politiske løsninger på en rekke dagsaktuelle problemer, henger den nye partilederen seg i stedet på i arbeidet med å få rettet ut den greina som i andre sammenhenger kalles mennesket. I sannhet et håpløst gammeldags tiltak.

 

http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Om-holdning-og-handling-7688105.html