Hvis debatten om 22/7 overskygger selve hendelsen er noe galt. Igjen er det ved årsmarkeringen krav om et oppgjør med høyresiden, med ideologi og holdninger, og påstander om at det store «vi» ikke har tatt noe oppgjør.

Ganske mange vil heve øyenbrynene og spørre: – Virkelig? De kjenner seg ikke igjen i beskrivelsen.

Ser vi her en tendens til en omskrivning av historien allerede? Da partisekretær Raymond Johansen gikk ut og sa at partiet har holdt igjen med å gå ut med hva man følte, for ikke å bli anklaget for å slå politisk mynt på tragedien, var det også mange som undret seg. Når Jonas Gahr Støre gjentar hva Thomas Hylland Eriksen og flere sa ved fjorårets markering: at man ikke har tatt et oppgjør, må man også undre seg. Hva er det de vil?

Den fremstillingen de gir, av korte tre år, stemmer simpelthen ikke. Det er nok et forsøk på å gjøre en nasjonal katastrofe til noe en bestemt politisk fløy har definisjonsmakten over. Fordi det er denne fløyen som ble hardest rammet, har resten av samfunnet av anstendighetsgrunner ikke villet angripe dem.

Men i lengden er ikke dette holdbart. Hvis venstresiden gjør 22/7 til sin, til  noe de har moralsk rett på, vil den over tid undergrave 22/7 som symbol. De kan aldri undergrave den som hendelse. Til det er den for massiv. Men denne måten å bemektige seg 22/7 på, noe som ligger snublende nær, vil gjøre 22/7 til noe splittende. For det er nå en gang slik at halvparten av befolkningen, minst, ikke stemmer hverken Ap, SV, Rødt eller Miljøpartiet De Grønne. De tilhører ikke den store sosialistiske familien, selv om ganske mange særlig i sentrumspartiene og helt inn i Høyre deler en del av de samme synspunktene på det nye Norge og mangfoldsverdiene. Men ikke alle. Noen ganger flammer det opp. Da ordfører i Oslo, Fabian Stang, ca et år etter fortalte at det hadde vært trist å oppleve at Høyres utstrakte hånd om felles markeringer ikke ble tatt imot, var reaksjonen å slå krenket tilbake. Hvordan våger Høyre å kritisere Arbeiderpartiet i denne saken? Denne type svar får mye til å forstumme. En tredel av velgerne til FrP satt hjemme i kommunevalget samme høst.

Når derfor Gahr Støre og venstresiden igjen hevder at vi ikke har tatt noe oppgjør, flytter selv Erna Solberg seg litt urolig på stolen. Hva er det de mener?

Trolig mener Gahr Støre og venstresiden at de vil ha monopol på å definere hva som er høyresiden, hva den illegitime høyresiden består i, hvilke holdninger og meninger som skal lyses fredløse, og hvilke påstander som er myter, selv om de aldri så godt kan dokumenteres som fakta.

Dette er en øvelse som folk med politisk fartstid drar kjensel på. Det er venstresidens spinning machine slik den ble utviklet av sosialister og kommunister i annen halvdel av 1800-tallet. Noe av det er ikke bra, noe av det er riktig ille. Ett kjennemerke er mangel på toleranse for andre meninger. Man bekjenner seg til de riktige verdier, men man setter seg på alle posisjoner, slik at f.eks. ytringsfrihet i praksis er sterkt regulert.

I det gamle samfunnet var det de økonomiske kommandohøydene man ville kontrollere. I det nye er det meningindustrien og informasjonssamfunnet.

Man har i dag ganske god kontroll. Det finnes ingen sterk artikulert opposisjon til den politiske konsensus i Norge. Men man skal ikke ha beveget seg mye i kommentarfelt og sosiale medier for å registrere at det finnes strømninger som går i en helt annen retning.

I stedet for å møte disse i åpen debatt, forsøker man å utstøte dem ved karikaturer.

Hvis det er en ting 22/7 bør ha lært oss, så er det at denne måte å utdefinere synspunkter og mennesker på, er en oppskrift på polarisering, og i polariseringen mister man følelsen av hva den andre tenker.

Man kan godt snakke fra en moralsk posisjon og fordømme, men fordømmelsen vil bare virke overbevisende hvis den som fordømmer selv har forsøkt å holde sin sti ren. Når den sosialistiske blokken vil mobilisere til nye oppgjør må den finne seg i at dens motiver blir stilt spørsmål ved.

I disse dager skyller det en Israel-kritikk over landet. Den blir sterkere for hver gang. Nå må Israel snart settes på plass. Men denne selvrettferdige harmen er slett ikke enerådende. I USA finnes en motsatt bølge: oppslutningen om Israel har aldri vært sterkere. Vi ser det samme i Canada og Australia. Det ser ut til at det i disse innvandringslandene er en høyredreining på gang, som bryter med de verdier og holdninger som Gahr Støre og NRK står for. Det er en tøffere holdning, en mindre free lunch-holdning. Verden er et tøft sted. Man kan ikke snakke dialog med mennesker som ikke vil overholde en avtale. De må man møte på andre måter.

Men dette vil ikke den norske sosialistisk-definerte konsensus snakke om. Massemediene fortier hva som skjer. Når man ser på reaksjonene på Gaza-krigen, er det som om tre års krig i Syria ikke har eksistert.

Denne utviklingen og sosialistenes marginalisering av seg selv, beskrives med to ord: Anders I og II. Ved treårsmarkeringen har Norge fått en ny ekstrem Anders å forholde seg til. Anders I kjenner vi. Anders II er fra Nesodden, tidligere i Blitzmiljøet, deltok i de voldelige Gaza-opptøyene i 2009, var radikal. Venstreradikal. Men på utkikk etter noe. Fant det i den radikale delen av islam og er nå bombeekspert for al-Qaida i Jemen.

Ingen oppdaget Anders I. Nå er vi advart mot Anders II. Men vil vi forstå advarselen? Anders II er ikke alene. Det er ganske mange som ham.

Skal man forstå terroren og kunne bekjempe den må man ta inn mest mulig av den verden vi lever i. En moralsk rustning hjelper lite.

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂