Sakset/Fra hofta

Stein Kåre Kristiansen slutter i TV2 etter 18 år og avslutter dermed en lang journalistisk karriere. Alle i journalistmiljøet har hørt historier om Kåre K. Nå stiller han opp for Vårt Land, der han begynte, for å fortelle hvorfor han bryter over tvert og flytter til Tvedestrand.

Stein Kåre har 11 barn, to små med ny kone, fem med forrige og ellers med ulike kvinner. Det var ikke helt i pakt med hans bakgrunn. Som sønn av KrF-lederen Kåre Kristiansen, hadde han en streng kristen oppdragelse. Men det bet ikke på ham. Da han kom i militæret fikk han nok avstand til å si fra at han ikke trodde, ikke på Gud og ikke på det verdisystemet faren sto for.

Så kommer det interessante. Hva denne frigjøringen førte til:

– Når troen forsvant gikk etikken samme vei?

– Ja, vi snakket om det på Tostrupkjelleren, den faste gjengen fra jobben med omtrent samme bakgrunn. Vi var enige om at mange fellesverdier er knyttet til kristendommen. At det var bra for samfunnet at det var sånn. Men reglene gjaldt ikke oss.

Flere av dem gikk senere over til VG. Kristiansen gikk først, han var reporter i USA og Moskva og politisk redaktør. I TV 2 møtte han igjen Vårt Land-kollegaen Pål T. Jørgensen.

– Pål og jeg hadde ungdomstiden i Misjonskirken sammen. Jeg spilte trompet og kornett i musikken. Pål spilte det vi fnisende kalte runkehorn.

Han fniser selv og forteller om høylydte diskusjoner og enda flere øl på det nå nedlagte samlingsstedet for journalister nederst i Lille Grensen. Kristiansen fikk diplom av serveringspersonalet med påskriften: «Siste vakt på Tostrup».

– Enkelte situasjoner endte med slåsskamp. Det er ikke noe jeg er stolt over. Men jeg liker å tenke at det ikke var jeg som begynte.

Om morgenen angret han.

– Jeg sørget for overskudd i Telenor ved stadig å ringe rundt og be om unnskyldning. For at jeg var for brautende og kranglete. Og for slåsskampene.

Smerte. Han rister litt på hodet. Sier han har oppført seg som en tosk. Og at han aldri lærte.

– Har yrket noe av skylden?

– Nei. Jobben og karrieren var det som ga livet struktur. Men ved valg jeg selv har tatt, ved måten jeg har levd på, har jeg skapt veldig mye usikkerhet for alle rundt meg. Mye av livet mitt har vært preget av svik og løgn. Jeg har satt familien på spill, har påført mange mennesker så mye smerte.

I 2008 fant Stein Kåre tilbake til troen. Han hadde funnet en ny kvinne fra det lutherske miljøet. Fra Vegårdshei. Der lever fortsatt kristenmiljøene.

Men det som mangler i intervjuet, og som er opplagt for enhver med en smule samtidsfølelse, er de konsekvenser Stein Kåres «frigjøring» fikk for andre enn de nærmeste. «Flere av dem gikk senere over til VG». Nettopp. 68’erne ble frigjort og synes de hadde rett til også å frigjøre leserne. VG gikk fra å være en avis som var for å straffe kriminelle til å unnskylde dem, fra å være den lille manns forsvarer og stemme, til å bli hans forfører. Derfor har leserne forlatt avisen i flokk og følge. Den senere tid har VG også tatt opp sex-forbruker-råd i konkurranse med Dagbladet: sprit opp sexlivet med noen håndjern. Det ser stupid og usexy ut for den erfarne, men kanskje ikke for usikre unge? VG har slengt seg på samme karusell som alle andre og vært med å rive ned normene i samfunnet. Før var det bare Dagbladet og venstresiden som fulgte et slikt program. Nå er det samtlige aviser. Hvordan skjedde denne forvandlingen? Det må være ett av de mest interessante spørsmål i vår tid.

Under konservative Tim Greve, og råskinn som Knut Haavik og sluggere som Michael Grundt Spang sto VG for en spesiell miks som ble til suksess. Den traff, hovedsakelig fordi den formulerte hva som rørte seg hos mannen i gata. Det gjør ikke dagens VG, det gjør ikke T V2, for ikke å snakke om NRK. Mediene har gått over til å oppdra leserne. Etter flere tiår hvor man har revet ned normene har man gått over til å bli moralister. Det klinger skjærende falskt, både p.g.a. manglende moral og fordi man skal oppdra mennesker til holdninger som bygger på mistenkeliggjøring av andre mennesker, til dels de som fortsatt har igjen moral.  Mediene er blitt et domene for en utvalgt gruppe som utøver makt gjennom nyheter.

Men medier handler per definisjon om kommunikasjon. Hva er det som kommuniseres? I hvertfall ikke det leserne ser rundt seg og de spørsmål de gjerne vil ha svar på.  Slik bidrar mediene til et spesielt samfunnsklima preget av usikkerhet, og en svekket tillit.

I overgangen mellom frigjøring som normoppløsning og medienes rolle som nye oppdragere ligger svaret på at offentligheten i Norge ikke fungerer. All verdens statsstøtte og subsidier kommer ikke til å avhjelpe dette sviket mot publikum, kun at pressen tar et oppgjør med seg selv.

Det kunne Stein Kåre bidratt til. Hans livshistorie reflekterer prosessen. Men historien privatiseres i intervjuet med Vårt Land. Dessverre i pakt med den tilbaketrekning fra samfunnet som karakteriserer kristenmiljøet. Den reduserer til et spørsmål om et grenseløst liv uten tror og en tilbakefinnen til troen.

Stein Kåres historie er ikke unik. Det finnes tusenvis av mennesker i dette landet som kan fortelle om samme «reise». Men noen må begynne. Noen må være den første avhopper.

http://www.vl.no/2.627/jeg-gjorde-alt-for-å-utsette-møtet-med-meg-selv-1.86623

journalist Alf Gjøsund