Jeg sitter på en T-bane i Oslo fra øst til vest. Vis-à-vis meg sitter tre tenåringsjenter, ansiktene er så myke og åpne som bare usminkede tenåringsansikter kan være. Huden er lys brun, og de er så like at man nesten kunne tro de var søsken. Hvite, elastiske bånd rundt ansiktet, og fotside, heldekkende gevanter i krembeige farge.

Fint med vindusplass: trær, fortau, drabantbyer. En eldre dame kommer på; hun er det vi kalte «pen i tøyet». Hun setter seg siden av meg med den sorte veska trygt plassert mellom mitt lår og hennes lår. Jeg åpner munnen, sier noe om veska.

Da begynner hun å snakke: Hun sier hun flyttet fra Groruddalen til et sted med nå halvparten norske. De hadde det så fint med nærheten til marka, men det var så langt til T-banestasjonen derfra, og de følte seg som fremmede etter hvert. Nå bøyer hun hånden opp foran sin egen munn, snur seg mot meg og hvisker: Se! Trist å kle seg sånn! Og så håret som er ungjenters pryd, da! Men jeg stemmer ikke Fremskrittspartiet, altså!

Jeg snur ansiktet vekk fra henne, mot en sementperrong. Jeg er oppdratt til at det er uhøflig å hviske med hånden foran ansiktet slik. Jentene kan forstå at det er dem hun hvisker om. Pinlig. Så går hun av, til pensjonisttreffet på sin tidligere arbeidsplass, forteller hun. Jeg sier ingenting, bare nikker.

Etterpå tenkte jeg: Men kanskje det er nettopp Fremskrittspartiet du skulle stemt når du ikke vil bli en minoritet i egen by! Eller at det er uforståelig at de andre partiene ikke har forstått konsekvensene av sine egne vedtak!

Nå begynner den mest taleføre jenta å snakke om hvilken stasjon de skal gå av på. – Jeg liker meg best på østkanten, jeg, sier den andre forsiktig. – Du må ikke flytte til Nordstrand, for der er det bare rasister! Der vil de sette fyr på huset ditt, sier den taleføre.

Jeg tenker at de har hørt hva pensjonisten sa, og nå snakker de for meg. – Vi er jo født og oppvokst her! Om ti år er det ingen rasister, for det er bare gamle mennesker som er rasister.

Jeg reiser meg, nå skal jeg av. Jeg tenker på å si «ja, la oss håpe det blir slutt på rasisme», at jeg har også opplevd rasisme, fra muslimske menn. Og hvorfor kler de seg som i Saudi-Arabia, verdens største kvinnefengsel? Og har noen fra Nordstrand noengang satt fyr på hus i raseri?

Men dørene åpnes, og jeg er så godt oppdratt at jeg tier.

Spaserturen
Kvinne: – Tenk at de skal presse inn så mange mennesker på så liten plass, slik de bygger nå! De skal ha blokker som en støymur mot motorveien, og så flere hundre leiligheter på den beste matjorda!

Eldre dame: – Og så vi som mister eplehagene og får stygge fortettinger. Vi mister jo både ettermiddagssol og utsikt, med det bryr ikke byggesakskontoret seg om!!

– I Oslo har noen foreslått høyhus i 40 etasjer med 20 kvadratmeter på hver boenhet, sier jeg tørt.

Damer: – Ja, men går det an å bo slik, da?

– Jeg har bodd på ett rom og kjøkken i årevis, sier jeg, – så det går an, men vi har det selvfølgelig godt her i vår hjemby.

Damer: – Ja, men …

– Oslo planlegger for 220.000 nye mennesker, og alle må ha et sted å bo. Skal Stavanger, Trondheim og Bergen ta imot like mange i framtida?

Damer: – Ja, men jeg er jo ikke rasist, så jeg stemmer ikke Fremskrittspartiet!

Før påskefjellet

– Vi leier hytta kun av en eneste grunn, gjentar jeg på planleggingsmøtet: Vi skal gå på ski!!! Og mannen i bygda stolte på meg, jeg trengte ikke betale depositum på forskudd en gang! Tenk hvilken åpenhet og tillit, bare en telefonsamtale. Slik er det ikke i banken lenger. Og ta for all del ikke med dere mye, kun ulltøy, skiftetøy og en bok. Jeg reiser i beksømsko, så er jeg sikker på at jeg ikke glemmer det viktigste!

Jeg blir den eneste nordmannen, jeg er sjefen for påskeekspedisjonen. Jeg skal dele rom med Cosette, som er fra Alpene. Jeg vet det er henne jeg må alliere meg med.

– Jeg og Ken vil drikke rødvin, så kan dere andre gå på ski!

Skuffelsen synker i meg, vi må være et forbilde for de tospråklige barna vi skal ha med, tenker jeg. Ut på tur, aldri sur! Yte før vi kan nyte! Endorfiner i kroppen etter trening! Sollys til hjernen som antidepressiva!  På toppen av fjellet før vi nyter utsikten og setter oss ned og nyter matpakka.

Jeg og Cosette skal iallfall gå på ski. Sjusj, svusj, sjusvj, påskemeditasjon i hvert svusj. Så enkelt skulle livet være: bare gli med ett skritt av gangen, flatt.  Storheten over hvite vidder. Fjellene som katedralen. Spinoza. Den ultimate påskedrømmen, drømmen om oppstandelsen, at det en dag skal bli sol. At me ein dag skal stiga inn i ein draum me ikkje har visst om. Visst skal våren komme.

Jeg våkner tidlig. Før vekkerklokka. Jeg må rekke morgentoget i dag, palmelørdag. Vi tar ikke toget bare fordi det er miljøvennlig. Tar toget fordi det er så erotisk, som det heter i Milan Kunderas Tilværelsens Uendelige Letthet. De glidende skjønnhetsinntrykkene fra naturen.

Å våkne tidlig er et vårtegn. Jeg hører på sisiken. Jeg vet hvorfor fuglene synger. De synger fordi det er noe de vil ha. Det vil jeg også, men jeg ligger alene i sengen.

Katolikken som jeg var gift med, har reist tilbake til sitt varmere land da jobben med barna var over. Han vantrivdes i steinrøysa, uren luren. Han sa den norske innvandringspolitikken er helt feil. Hver søndag når jeg ville ut på skitur, sa han alltid til meg: – Du burde vært gift med en nordmann.

«Fjell lyt du yver, ska du koma lenger», sa Olav H. Hauge. Slik er det i påskefjellet, og slik er det i menneskelivet.

Hilsen Vibeke

Les også

-
-
-
-
-

Les også