Tavle

Våren er et brutalt sjokk. Det sterke lyset etter den lange vinter-tunnelen. Og et av vårens vakreste og mest støvete eventyr er skolekorpsets loppemarked. Hver vår. Vårrengjøringen som ble droppet i år også, og razziaen i hele huset etter ting og tang å gi til loppemarkedet. Klær, bøker, nips…

Hele helga er et stort kryss i kalenderen på veggen, alt annet kan glemmes.

Oppmøte fredag kl 17, folk siger inn, noen etternølere. Skreve over det endeløse berget av svartsekker, plastposer og pappesker i gymsalen, rigge bord og benker. Bære. Skapelsen: Å lage orden av kaos. Papp-arkene over stablene for de som ikke var her i fjor: Herreklær. Dameklær. Barneklær. Sko. Kjøkken og pyntegjenstander. Juletrepynt. Bilder. Bøkene i eget rom.

Skille hav fra land: Er dette en dame eller herrebukse? Henge yttertøy på egen stang. Penkjolen opphengt i ribbeveggen. Egen avdeling for sportstøy, eske for lue og votter. En uendelig rekke av opp-pakkinger, som en julaften fra helvete, der bæreposene og eskene som hentegjengen har jobbet med i ukevis tilsynelatende aldri tar slutt. Nostalgien som lokker fram et smil: Denne brukte sønnen min da han var mindre! Hvor skal vi kaste malingflekkbuksa?

Irritasjonen over de foreldrene som ikke møter slik at det blir seinkveld i år også.

 

For jeg må bare beundre dem. Tordenskiolds soldater kalles de også. Det er de som det ble gått i 8.mars-tog om: nei tilbake til kjøkkenbenken, enda de aldri har vært der. De som har to fulle jobber i en familie. Det er de som blir bedt om å sykle til jobben. Det er de som blir bedt om å gå på jobb selv om de har vondt i ryggen. Det er de som har vært speiderledere. Det er de som trener småjentenes fotball-lag. De som må være foreldrekontakter. Det er de som begynte å gå i 17-mai tog da lærerne ville slutte med det. Der er han som bruker en halv stilling, i tillegg til jobben sin, med å være kasserer for korpsbedriften med hundre barn. Der er hun som bruker en halv stilling, i tillegg til jobben sin, til å passe på korpsuniformene.

 

Nå begynner det. Lørdag formiddag. Dørene åpnes og det presses på, som ut av Noahs ark. Den første er en dame fra S….Oj, kan jeg si det uten å blir sensurert? Det begynner på S og slutter på ..a.

Hun tar på seg en ytterjakke og leter videre. Men hun tar den ikke av seg igjen! Hvorfor ikke?

Leter i en bunke gensere, går videre til kjøkken…

Hei! Hun har ikke betalt! Sier jeg til vakthavende ved ytterklær, moren som ser ut som filmstjernen Nicole Kidman.

-Vet, du, jeg orker ikke…Hvis de bare betaler litt for noe, så….Hun snur ryggen til meg, jeg står ved sengetøy. Jeg sier ifra til de som står ved ytterdøra. Gjør de noe? Snart blir rommet fylt til kaotisk trengsel, folk som spør, vil betale, få rød lapp på posen. Noen av dem vil stjele og putte i lomma og bruke rød lapp om igjen.

 

Våre forfedre måtte pugge det syvende bud: Du skal ikke stjele. 

Hva betyr det: Vi skal frykte og elske Gud, så vi ikke tar vår nestes penger eller noe han eier, eller lurer det til oss med falske varer og knep, – men hjelpe ham til å bevare sin eiendom og bedre sine forhold. (Martin Luthers Lille katekisme fra 1529)

 

Det enkleste er jo å lukke øynene. Det enkleste er å ikke innta rollen som politi og over-jeg. Å tenke pytt, pytt, det er ikke så nøye. Dere andre foreldre har ikke opplevd det jeg har, tenker jeg. Dere har ikke opplevd hvordan det er å bo i en leiegård der det står: «Mat ikke rottene» på 8 språk. Der det står et oppslag om at de som har ødelagt portlåsen er politianmeldt, og alle vet at det aldri vil bli etterforsket. 

Vi hjelper jo ingen med å tillate å stjele. 

Vi som er så godt hjernevasket fra barnsben av med : Spis opp maten din, tenk på de stakkars barna i Afrika. 

 

Nå kommer flere fra hennes klan, de gjør det samme. Jeg ser det. Jeg konfronterer en av dem, hun later som hun ikke forstår.

Liten etterspørsel etter sengetøy, tepper og gardiner. En høy, tynn mann vil ha noe for seng, jeg finner fram dynetrekk. Er det dynetrekk eller er det et laken han trenger? Men han har ikke norsk språk for det, kan bare si ordet seng. Over eller under, forsøker jeg å gestikulere. Jeg selger et dynetrekk til 20 kr, han betaler for det. Skulle jeg gitt han et laken også?

 

-Jeg er fra Afrika, stakkars meg, jeg har ikke penger til mat. En bredskuldret røslig ung mann som ser ut som han er fra Kongo har funnet fram fem dresser.

-Bor du på studentbyen, spør jeg?

-Ja.

Jeg retter meg opp og sier høyt og tydelig: -Det er ikke synd på deg, du er en kjekk ung mann i din beste alder som er heldig som får studere gratis i Norge. Mannen min har jobbet veldig mye overtid og betalt veldig mye skatt for at du skal få komme hit. Nå trenger vi penger til barnas instrumenter, for det får vi ikke gratis, argumenterer jeg.

-300 kr for fem fine dresser sier jeg. Billig! Det er bare lørdag og noen andre kan kanskje betale mer for det i morgen, om han ikke vil.

-Nei, nei, nei, sier han glisende og bredbent. -100kr. -Nei, sier jeg. -250, ikke en krone under! Han okkuperer meg og vil bruke en halvtime på å prate, jeg har ikke tid! Jeg må betjene en dame som vil ha et baderomsteppe.

Da ser jeg det, han går til «Nicole Kidman», hun selger sikkert billigere enn meg.

 

Søndag, påan igjen! Rot og kaos i haugene av gensere og bukser, nye bæreposer som må åpnes og sorteres.

Jeg står ved ytterdøra. Damene som stjal ytterjakker er her igjen. En ung kvinne uten hijab i dag. Hun finner en turkis hettejakke, som ny, i bunken. Tar den på seg. Jeg betjener køen. Nå kommer hun i den turkise jakken. Jeg tar tak i kanten under glidelåsen, trekker i den foran magen hennes. -Har du betalt? Hun nikker og vil videre ut, køen bak henne er lang, jeg er alene ved ytterdøra, vi burde vært to, da kunne jeg gått ifra og spurt de som står ved dameklær.

Jeg orker ikke, jeg er blitt som «Nicole Kidman». Jeg lar henne gå. Åpner nye vesker, spør, kontrollerer. Åpner tøyveska til en ung blond jente. Hun har betalt for en ting. Finner noe i tøyveska, spør om hun har betalt dette også. Nei, sier hun stille, betaler 30kr, går. Jeg prøver å være rettferdig, kontrollere alle. Joda, jeg er oppdratt til det: Unngå «hverdagsrasismen». En somalier med en guttunge vil ha to biler, en stor og en liten. 30 kr, sier jeg. Ville vært 300kr i leketøysbutikken. Han slår ut med armene, smilende. -Nei, det er så dyrt! Må komme før dere stenger!

 

Jeg fatter det ikke! Alle i Norge får en tusenlapp i barnetrygd som skal gå til barna. De som registrerer seg som enslige mødre får enda mer. 30 kr er ingenting!

 

En pause i køen. Jeg snur rundt og ser bak meg. Er det samme mannen eller en annen? En gutt leker med en liten bil. -Har du betalt for den bilen? -Nei, sier han ærlig. -Jeg må dessverre ta den da, sier jeg.

Jeg fatter det ikke. Hvorfor ikke betale 10 kr for en liten bil!?

 

 

Loppemarkedet går mot slutten, foreldrene begynner å bli like slitne som de gamle skoene. Sjefen for loppemarkedet går opp på en lyseblå bruskasse og sier med skingrende stemme: 30 kr for en bærepose!

 

Bare ett teppe igjen, ser ut som afghansk, det må ha gjemt seg under dungen av gardiner. En ung mann med stoisk ro henvender seg til meg. Ved siden av han står en kvinne som ser gammel ut, med hodetørkle ikke som hijab, men skaut under haka.

-Er du fra Afghanistan, spør jeg? -Ja, svarer han. -Ser du det? -Ja, svarer jeg.  Vi smiler. -50 kr, sier jeg. Han pruter ikke. Alle vi tre er fornøyd.

 

Sjefen henger opp plakater på veggene: 30 kr for en pose. Da ser jeg dem. To store, kraftige menn med ansikter mørke som lys, slitt asfalt. De er rasende, kroppene står og dirrer. Hva er det? De misforsto, trodde at de skulle få to store svartsekker for 30 kr! Står med to fulle sekker foran seg. Det er kanskje nytteløst å prøve og forklare det. Loppesjefen kommer og sier: -Det er en tid og et sted for alt. Hun praktiserer nåden. Kroppene deres slapper av,  synker. De er rolige nå.

Var det riktig? Lærte de at hvis man blir sint her, får man viljen sin? Skal vi synes synd på dem som har forvillet seg hit, lokket av en drøm? 

 

Lekene er slengt hulter til bulter. Ei lita jente får plukke selv, og moren og faren står smilende og ser på. Moren gir jenta 30 kr og lar henne betale selv.

-Er du fra Iran? spør jeg moren. -Hvordan ser du det? spør hun smilende. Du ser akkurat ut som moren til Tooji, han som vant Norsk Melodi Grand-Prix. Det samme bølgende håret. Lily Bandehy.

 

-Så sier jeg begeistret til jenta, moren og faren: -Når dere hører korpsmusikken spille 17.mai, da vet dere at dere har vært med på å betale for uniformer og instrumenter!!

Langt nede i halsen dirrer stemmebåndene mine bittelitt. Bak øyeeplene blunker jeg vekk en antydning til tårer. Jeg blir nesten rørt. Det er snart 17.mai. 

 

Vibeke

Les også

-
-
-
-