Foto: Google Maps.

Forleden mottok jeg en varm julehilsen fra Sparebank 1.

Jada.

Det går mot jul igjen og i den daglige ryddesjauen med eposter og sms-er, og imellom reklame for alt du ikke trenger, hender det at det er en julehilsen eller til og med en invitasjon til en eller annen hyggelig tilstelning i julestria.

Og se der ja, en sms fra Sparebank 1 om at de har sendt meg en melding i nettbanken og at jeg må svare innen 27. november.

Full av forventning logger jeg inn og fantaserer om at de sikkert har fått litt dårlig samvittighet i forhold til lånerenten mange strever med nå, og at de vil påspandere de trofaste kundene sine en ribbe­tallerken eller en gratisbillett til en julekonsert.

Siden jeg er skrudd sammen med litt livlig fantasi, løper tennene allerede i vann med tanke på ribbe, surkål og søt julemusikk i bakgrunnen.

Rolig nå, Veslemøy, sier jeg til meg selv. Det kan jo bare være et hyggelig julekort også, med nisse og reinsdyr og med ønske om bedre rentevilkår på nyåret?

Du snakker om at ribbe­fantasiene forduftet som svin for sola. Førjuls­stemningen her i stua ble såpass anstrengt og preget i den grad av artikulerte kraftuttrykk, at gammel­bikkja, som til nå har ligget og snorka foran vedovnen, spretter opp og tar tilflukt bak sofaen.

Hvitvaskingsloven §24? Vi har registrert kontant­uttak? Hva er formålet med kontant­uttakene?

Når siste del av brevet leses, og jeg oppfatter at de faktisk truer med å stenge kontoene mine og også avvikle kunde­forholdet om jeg ikke dokumenterer hva jeg har brukt pengene mine på de siste tolv måneder innen 27.11.2023 (4 dager med helg imellom!), har adrenalinet mitt nådd et nivå som ikke er helse­fremmende på noe sett og vis. Det er nå en skulle hatt ei vedbu og ei tung kløyvøks og dundra i vei til sinnet og avmaktsfølelsen får lagt seg og rasjonelle tanker dukker frem igjen.

Etter to kopper kaffe og en deformert fattigmann er planen klar. Her holder det ikke med en telefon til banken. Her må handles!

I og med at jeg er ganske ryddig av meg, tar det ikke lange stunda å få tømt de to kassene med kvitteringer fra de siste 17–18 måneder i hver sin plastpose. En pose for kvitteringer fra vedlikehold av eiendommen min (det siste ei ny stor skyve­snøskuffe da jeg ikke har råd til å kjøpe meg snøfreser), den andre med kvitteringer for hårklipp, klær, legebesøk, medisin m.m.

Og neste dag, fredag formiddag 24. november, entrer jeg frisk og opplagt løvens hule, Sparebank 1 i Kjøpmanns­gata i Stjørdal.

Det er ikke en kunde å se inne i banklokalet, som forøvrig ikke ligner på et banklokale, men en blanding av en café latte-lounge og en hotell­foaje med blå tepper, som uten å mukke tar imot all grusen fra fortauet utenfor. Og inne i de små glass­avlukkene sitter det mennesker som ser ut som de jobber med noe, så jeg banker på et av dem og tryller frem mitt vennligste smil når jeg spør om han jobber i banken? Den unge mannen ber meg så stige på inn i glassburet hans.

Et raskt sveip over kontorpulten hans, som selvfølgelig er ganske liten og av tidsriktig glass, sier meg at jeg må tømme dokumentasjonen min litt rolig ut av Rema-posen, da det kan synes som om kontorpulter i dag ikke er beregnet for annet enn en pc og mobilen.

Så etter å ha formidlet mitt ærend til den unge hyggelige mannen, så tømmer jeg posens innhold ut over kontorpulten hans.

Ok, da starter vi. Jeg har god tid i dag, så dette skal vi nok få til, sier jeg.

Jammen, sier den unge mannen, med et oppgitt blikk på papir­pyramiden. Det er ditt ansvar å ha dokumentasjon på forbruket ditt, så dette kan jeg ikke gå igjennom.

Dette ble en dårlig, svært dårlig start, synes jeg.

Her må teskjemetoden taes i bruk, så jeg forklarer tålmodig den unge mannen at jeg faktisk sitter der for å ta ansvar. Banken har krevd dokumentasjon på forbruket mitt, og når jeg kommer med dokumentasjonen, så vil ikke banken se den?

«Jeg skjønner du er frustrert», sier den pent kledde og høflige unge mannen i glasshuset sitt. Da jeg forteller den unge mannen, høflig men bestemt, at jeg slett ikke er «frustrert», men koke forbainna, hopper han opp av stolen og i firsprang ut for å «hente en til».

Du store min, tenker jeg. Nå har du virkelig lagt egget, Veslemøy. Ikke nok med at du er mistenkt for hvitvasking, men nå tropper vel terror­politiet opp i banken også.

Mens jeg sitter der og lurer på hvem som kan passe bikkja om jeg blir taua inn, så dukker den unge mannen opp igjen. Og han har med seg en ung mann til. Like høflig og ulastelig antrukket han også, om noe litt ubekvem i situasjonen i det trange akvariet av et kontor.

Jeg er 63 år, forteller jeg, er ufør og både ser og hører dårlig, og sitter med et boliglån til dere, der bare den månedlige renta jeg betaler nå, kan ta pusten fra enhver.

Jeg sorterer søppelet mitt, bruker blinklys når jeg kjører bil og hjelper folk på føttene om de faller på isen. Ikke stjeler jeg solbriller eller spekepølse i butikken heller. De to unge herrene, som nå synes virkelig beklemt, avviser begge to i kor at jeg ikke ser ut som en hvitvaskings­kriminell når jeg spør dem direkte. De bekrefter også at det er fullt tillatt å bruke kontanter.

Så der sitter vi. To unge menn og ei sinna kjerring i et lite akvarium­kontor og med en papirhaug foran oss. Jeg får til slutt tilbud om å komme tilbake først­kommende mandag 27. november kl. 10:30 «for å finne ut av dette».

Etter at de har forsikret at kontoene mine hverken vil bli stengt eller oppsagt, rydder jeg sammen kvitteringene mine og ser for meg en god kopp kaffe med noe godt til på et av Stjørdals konditorier, der jeg selvfølgelig vil betale med kontant – og denne gangen må jeg passe på å få med meg kvittering, tenker jeg.

I det jeg skal til å gå, sier jeg at jeg har et par spørsmål til jeg lurer på. Begge herrene står nå som tente lys og med ørene i riktig posisjon når jeg spør:

Barnebarnet mitt pleier få en større sum kontanter av meg til jul. Bør jeg få henne til å kvittere på at hun har mottatt gave av meg?

Jeg skal også en tur på polet før jul og handle akevitt og juleøl. Kan jeg gjøre det hvis jeg lover å stikke innom banken med kvitteringen etterpå? For jeg betaler nemlig kontant på polet også. Til sist forsikrer jeg dem at jeg fra nå av skal ta vare på alle kvitteringer, helt fra kaffekoppen og Stratosen fra bensin­stasjonen, hårklippen, julestjerna jeg skal unne meg til jul og alt av kolonial­varer og dyrefôr jeg handler inn. Så kan jeg komme til banken en gang i måneden med Rema-posen min, så banken får se hva jeg bruker pengene mine til?

Det synes som om de to unge mennene, for nå syns jeg faktisk litt synd på dem, har mistet litt av jule­stemningen selv der de nå står.

Og jeg glemmer faktisk å ønske dem god helg før jeg forlater akvariet og den teppe­belagte banken. Jeg får i hvert fall sjansen til å ønske dem en god dag på mandags formiddag, når vi i lag skal gå gjennom hva gamla bruker kontanter til.

Kaffe og kake, for eksempel – selv om det ikke alltid er like lett heller.

 

Forhåndsbestill «Hvordan myndighetene bløffet oss» av Robert Malone her!”

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.