Kommentar

Denne helgen ble det nødvendig med en svipptur til Oslo for å fornye passet. Det er en stund siden jeg har gått av T-banen på Grønland. Sammen med meg gikk det av en familiefar med to småjenter. Somaliere, begge jentene i hijab. De var kanskje 5 og seks år gamle. De snakket norsk seg imellom og sang en sang om Somalia. «Somalia, Somalia», sang de. I butikkvinduet hang klær som passet for andre breddegrader. Selv en tidlig vår i Oslo er i kaldeste laget for de lange tynne gevantene med den nasjonalromantiske påskriften » I love Somalia». Og enda var jeg ikke ute av stasjonen. På trappen opp satt den obligatoriske rumenske fyldige tiggedamen og raslet med noen mynter i koppen. På Grønlands torg var det flere av dem. Ja, det var nesten som en rumensk torgdag!

Etter å ha ordnet med pass gikk turen over til Documents kontorer for å hilse på de andre som jeg som regel bare har elektronisk kontakt med og enda noen timer senere befant jeg meg på Rygge for hjemturen til Manchester flyplass med Ryanair. På vei mot security ankommer jeg samtidig med en pakistansk familie på tur. Han med langt skjegg og vestlige klær, sønnen med vestlige klær og to jenter godt innpakket i heldekkende klær og hijab som går langt ned i ansiktet. Moren er kledd i løse svarte klær med sort nikab. Hun glir igjennom kontrollen. Ingen spørsmål og ingen identifisering. Selv må jeg av med belte, jakke og vise frem en pose med deodorant, tannpasta og alle de andre tingene som jeg ikke har tenkt å sprenge noe fly i luften med. Jeg knurrer litt på innsiden.

Vi er tidlig ute. Den nikabkledte moren setter seg lengst mulig unna, på en benk tvers overfor toalettene. Faren og de to jentene setter seg på bordet ved siden av meg. Vi forsøker alle uten hell å koble oss på internett. Faren går over til sin kone og jeg spør jentene om de har fått wifi-tilgang. Nei, de hadde ikke klart det de heller. Jeg har lyst til å snakke med dem, spørre om de må ha på seg så mye klær hele tiden, om de ikke har lyst til å gå med shorts om sommeren, om de kan svømme, hva de vil bli når de bli store. Men jeg gjør ikke det. For det passer seg ikke. Jeg tenker det isteden. Faren kommer over og henter dem. De flytter seg over til den svartkledde moren.

Vi må igjennom passkontrollen. Storbritannia er ikke med i Schengen-samarbeidet. Jeg lurer på om hun må vise ansiktet i passkontrollen, men mister dem av syne. Vi køer på andre siden og venter på boarding. Flyet til London går et kvarter før Manchester. Det er to køer og mange mennesker. Vi venter i stillhet. En hund dukker opp. Svart og søt. En ung hund i langt bånd. Den snuser på håndbagasjekofferter og passasjerer. En narkohund. Alle følger med. Vil den finne noe? Alle passasjerene begynner å studere hverandre i smug. Er hunden der etter et tips? Vil vi bli overrasket over hvem som viser seg å være narkosmugler? Den lille hunden svinser rundt bena våre. Hun er effektiv og beveger seg raskt og systematisk rundt i køen. Det er mange muslimer i køen. De ser uvennlig på hunden som lukter på dem. Jeg ser meg rundt. Det er nesten ikke nordmenn i køene. Mange somaliere og enda flere pakistanere. De har vel mye slekt og venner i Storbritannia. Den sivile politimannen snakker med to voksne norske menn like ved meg. Han gir en av dem en liten pose som mannen putter i lommen. Politimannen og hunden forsvinner til den andre enden av køen og hunden forsetter å snuse på mennesker med stramme masker og smilende vennlige ansikter som egentlig helst vil klappe den. Men vi gjør ikke det. Vi følger den spent. Nå stopper den opp hos de to mennene hvorav den ene har noe som ikke er godteri i lommen. Hunden markerer. Her er det! Narkotikaen er funnet. Hun får en ball å bite i og go’ord. Flink bisk. «Narkosmugleren» smiler og gir fra seg den lille posen. En vellykket treningsøkt.

Vi boarder. Jeg har fått vindusplass langt bak. Jeg setter meg og lurer på hvem som kommer ved siden av. Jeg liker å prate med medpassasjerer når jeg reiser alene. Det er alltid trivlig å bli kjent med nye folk. Flyet fylles opp. Den nikabkledde dukker opp. Hun ser på setet ved siden meg og ser på sin mann. Han bestemmer og fordeler kone og barn på angitte seter. Hun setter seg ved siden av meg. Hun stirrer rett fremfor seg og ser ikke på meg. Øynene har ingen make-up, hun ser ung ut. Hendene har myk hud, øynene er nesten sorte. Håndvesken er stor og sort. Hun holder på den. Du må legge den under stolen foran, sier den eldste datteren på norsk. Hun sitter på setet mot midtgangen. «Jeg kan ikke, jeg har koranen i vesken», sier moren. Vi venter. Etter en stund kommer en av de øst-europeiske (Natasha?) stewardene.  Please put the bag away, madam. Hun nøler, men tar koranen ut av bagen og legger den i fanget. Den er rød. Bagen forsvinner under setet.

hjemtur1

Hun setter seg men vil ikke ha kontakt. 

hjemtur2

Hun leser koranen på arabisk. Hun åpner den helt. Den har arabiske tegn med flere farger. Som et lite kunstverk.

Flyturen er på rundt halvannen time. Det er bønnetid. Hun lener seg fremover, lukker øynene og retter seg opp igjen. Hun bøyer seg frem igjen. Jeg føler meg utilpass. Hennes bønnestund er personlig men det er lite med plass og jeg har ingen steder å gå. Den ansiktsløse svarte figuren med de lange mørke øyevippene nesten vugger frem og tilbake. Så stopper hun. Hennes høyre pekefinger går opp og ned mange ganger. Det må være en del av bønneritualet. Må google når jeg kommer hjem (så tenkt som gjort – hun er sunnimuslim).  Ikke et eneste øyeblikk har hun sett på meg eller vist på noen som helst måte at hun har lagt merke til at noen sitter rett ved siden av henne.

Jeg vil så gjerne snakke med henne. Mannen hennes ser eldre ut, han har gråstenk i skjegget. Har hun valgt nikab selv? Jobber hun? Hva ønsker hun for sine døtre hvis antrekk allerede bærer preg av at de vil ende i nikab eller burka når de blir større. Men hun er bare et svart uformelig klede som ikke enser meg. Vi sitter så tett så tett, men er helt adskilt av hennes selvpåførte religiøse påbud. Det er en uoverkommerlig barriere.

Jeg ser over mot mannen hennes. Han ser ut som om han har krasjet hodet i setet foran. Det ser ut som en ubehagelig tupplur hvor du våkner brått og har stiv nakke i en uke. Men han sover ikke, han ber han også. Jeg kikker opp over seteryggen (er ikke så høy) og ser flere som ber. En har hvit kalott og tre yngre menn har skjegg. Det føles litt uvirkelig på en flytur mellom Rygge og Manchester. Tankene blir avbrutt av personalet som kommer med mat og drikke til de som kjøpe.

20150427_192539

Hun kjøper vann. Jeg lurer på hvordan hun skal drikke med nikab på.

Nikabdamen kjøper en flaske vann. Hun får med et glass. Plutselig snur hun seg mot meg og spør: «Would you like some water?». Jeg blir fullstendig tatt på sengen: «Eh, no thank you». Hun snur seg igjen og snakker med datteren. Så setter hun seg tilbake i posisjonen hvor hun ser rett fremfor seg. Jeg blir ikke-eksisterende igjen. Som om hun aldri snakket til meg i det hele tatt. Jeg vil fremdeles snakke med henne, men jeg kan ikke se ansiktet hennes og kan ikke tyde noen uttrykk eller noe smil eller noen vennlighet. Alt jeg kunne forholde meg til var stemmen hennes. Og den er blitt taus igjen. Hvis det var en mulighet til kommunikasjon der, så gikk jeg glipp av den.

Jeg ser ut av vinduet. Det er nesten slutt på norgeskartet under oss. Vi flyr over sørvest-landet. Det er klarvær og jeg har allerede beundret fjell og daler før bønnen begynte. Barna viste ingen interesse. Ikke som med mitt barn, tenkte jeg, som hadde nesen klint inn i vinduet for å se så mye som mulig av Norge. Men de har vel ikke noe forhold til norsk natur som føles så overveldende og samtidig så kjent og kjært for oss som har gått på ski der, kjørt over fjellet, sett hytta fra lufta og alt det der. Nordmenn har et fysisk forhold til sitt land, tenker jeg. En nærhet og glede som gis som en gave til hver neste generasjon.

Vi lander og skal gjennom ny passkontroll. Den svært homofile karen med sminke, hoftevrikk og damete frisyre som bærer preg av hårruller er på jobb idag. Hvis du noen gang lander på terminal 3 i Manchester så vet du hvem jeg mener når du ser ham.  Han sier chip? chip? chip? og geleider nesten alle passasjerene over til den nye selvbetjente passkontrollen. Jeg har ikke chip, har jo fremdeles det gamle passet så jeg kan reise hjem. Jeg er interessert og spør pass-damen om den nye selvbetjente kontrollen som skal erstatte jobben hennes identifiserer via fingeravtrykket? Nei, sier hun, den gjenkjenner ansiktet.

Jeg går ut som ser gjennom glassveggen. Alle som blir ansiktsgjenkjent. Jeg lurer på hva nikabdamen vil gjøre. Men kanskje hun ikke har chip hun heller? Jeg ser ikke familien, men lurer på om jeg skal vente bare av ren nysgjerrighet. Men så tenker jeg at jeg heller vil hjem. Nikab eller ikke nikab. Det var en hjemtur som gjorde inntrykk.

Les også

Loppemarkedet -
Gulf-vask -
Somalisk reise -
Drømmen om Europa -
Den vanskelige integreringen -
Håkon Havanna -