Kommentar

Mens politikere ramset opp mulige tiltak og vinglet i synet på muslimsk privatskole, var tonen en helt annen i kommentarfelt og sosiale medier da det ble kjent at en viss andel innvandrerforeldre sender barna utenlands på skole.

Reaksjonene var for å si det forsiktig; indignerte.

Den første var følelsen av å ha blitt lurt: Barna sendes til samme land man angivelig flyktet fra, altså har man jukset seg til opphold i Norge. Tenk det, Hedda!

Mens kinnene fortsatt blusset av rettferdig harme over dette, offentliggjorde Aftenposten en artikkel hvor samtlige spurte sa de ville sende barna på muslimsk skole i Norge. Så slapp de å gjøre det utenlands, liksom.

– Jeg er muslim, det er mitt barn også. Jeg vil at han skal lære mer om islam, og lære arabisk. Men det er bedre at han kan gjøre det her enn å sende ham et år til hjemlandet, sier Muhammed.

Norge er altså et greit sted å ha barnet fordi det tilfeldigvis er her man befinner seg. Etter dette innledende irriterende stikket kom en rød klut: et foto av en slørkledd kvinne uten det aller mest sympatiske oppsynet, kombinert med dette sitatet:

– Er du ikke redd for at han ikke skal lære norsk og bli dårlig integrert i det norske samfunnet?

– Jeg er mer redd for at han ikke skal lære nok i Norge, om språk, islam og min kultur. Hvis det finnes islamske skoler i Norge, ville det hjelpe mye. Da ville jeg sendt barna mine dit, sier hun.

På det tidspunktet ble irritasjonen over å ha blitt lurt, og vissheten om det utopiske i integrasjonen, avløst av krenkethet på fedrelandets vegne: Hvis det er viktigere for deg at barnet arver din kultur enn at det finner seg til rette i den dere bor i, hva f… gjør du her? Finnes det noen andre grunner til at du vil bo her enn den materielle tryggheten Norge garanterer?

Det snek seg altså inn en bevissthet om at landet betaler for utakknemlige gjester.

Men det virket ikke som om indignasjonen egentlig skyldtes vissheten om at regningen til syvende og sist kommer til egen lommebok – det er kanskje i tidligste laget å oppdage dét.

Det virket snarere som en slags fornærmethet på kulturens vegne. Som om et retorisk spørsmål med et opplagt svar lå i luften: Verdsetter dere ikke Norge som noe annet enn en pengemaskin?

Anfallet går sannsynligvis like raskt over som politikernes panikk. Et slikt spørsmål er likevel ikke uberettiget, langtifra.

Mer interessant er det uansett å spørre seg hvorfor. Er det noen som har lært folk utenfra å verdsette Norge som noe annet enn en pengemaskin?

Hensikten med spørsmålet er ikke anklagende, det er kun stilt i et forsøk på å forstå – noe man bør gjøre etter å ha observert, og før man handler. Det fratar altså ikke nyankomne for ansvaret for å tilpasse seg omgivelsene, noe nordmenn i det store og hele ikke synes bør koste noen egen anstrengelse. Denne tingenes tilstand er heller ikke noe som lar seg trylle bort.

Hvem har lært innvandrerne å elske det Norge som ikke har med pengemaskinen å gjøre?

Noen har opplagt gjort det, men i det store og hele forteller nittifem prosent av samtidskulturen at Norge også for nordmenn er et bra sted fordi det er en pengemaskin. Hvor mange nordmenn har fungert som gode eksempler når det gjelder sansen for alt det andre? Har mange nedlagt stor innsats for å opprettholde fellesskapet? For å holde levende egen kultur, historie, tradisjoner og alt annet som man fascineres av under helgenprosesjoner ved Middelhavet?

Igjen, dette er ikke en anklage. Ingen kan anklages for ikke å være oppofrende helter.

Men faktum er at også nordmennene har trukket seg tilbake til seg selv. Til hyttene, for eksempel. Ut i båtene. Eller utenlands. Så snart mange har sjansen, stikker de av fra en jobb de hater og et nabolag hvor de ikke kjenner noen lenger, for å sette seg på flyet til London, Praha eller Barcelona.

Sannheten er at nordmennene helst vil holde seg for seg selv. Og det var ikke lurt å åpne døren for masseinnvandring under slike betingelser.

Hvorom enn er, i den grad det skal gjøres et forsøk på å innlemme den lille delen av omverdenen som har lyst til det, i den delen av Norge som ikke har med pengemaskinen å gjøre, kan det være en tanke å gjenoppdage den selv først.