Kommentar

Reaksjonene på forrige ukes store nyhetssak om innvandrerforeldre som sender barna på skole i utlandet, var overveiende preget av tre ting, alle nokså typiske for en moralistisk offentlighet: indignasjon, normative utsagn og behov for å vise handlekraft.

Ingen av dem er nødvendigvis særlig effektive eller hensiktsmessige, i alle fall hvis hensikten er noe mer enn sjelens egenpleie. En oppegående fyr som Torbjørn Røe Isaksen kombinerte ikke desto mindre to av de tre:

– Når man er kommet til Norge, fått oppholdstillatelse og blitt norsk, bør man sørge for at barna får norsk skolegang, sier kunnskapsministeren.

Røe Isaksen oppfordrer skoler som opplever at foreldre tar barna ut av skolen i kortere eller lengre perioder, til å melde disse foreldrene til barnevernet.

Politiet ble også nevnt, intet mindre. Er ikke det en smule overdrevet? Det er vel tvilsomt om særlig mange av personene det gjelder gjør noe straffbart. Skal det plutselig foreligge en forpliktelse til noe mer enn å følge lovene?

En noe mindre panikkslagen Mazyar Keshvari forstod nok hvilken vekt anbefalinger fra det politiske miljø tillegges rundt omkring i de tusen innvandrerhjem, men han var også på handlekraftsporet, om enn med adskillig større sans for hva statsmakten med sømmelighet kan foreta seg og realistisk kan oppnå når den ser at individer ikke opptrer som ønsket:

Frps innvandringspolitiske talsmann, Mazyar Keshvari, mener man bør vurdere å knytte barnetrygden opp mot at barna møter opp på skolen.

Kunnskapsministerens utspill illustrerer at det er vanskelig å være liberal og konservativ på samme tid. Hans parti Høyre står for en liberal innvandringspolitikk, og går ikke av veien for å fremheve individets valgfrihet. Når regningen kommer i form av en radikalt endret virkelighet, er den konservative refleksen å tenke på samfunnets bevarelse.

Minervas Kristian Meisingset – jeg hadde nær sagt fred være med ham – er tilsynelatende den eneste som har tenkt mer enn refleksmessig over dette motsetningsforholdet:

Det er stor forskjell på hva individer skal ha frihet til å velge, og hva som i aggregerte trender kan gi utfordringer for samfunnet. Individer må ha frihet til å velge skoler som bygger på verdier man sympatiserer med, til tross for at det i et tenkt tilfelle vil gi store utfordringer for samfunnet hvis alle individene velger slik.

Individet har altså rett til segregasjon. Politikkens oppgave er ikke å gå etter individet, men å legge til rette for at de segregerte individene ikke blir for mange.

Mon tro om ikke Røe Isaksen og hans partifeller burde tenke over hvor lurt det er først å føre en politikk som gjør at problemer av den nevnte typen blir uunngåelige, overveldende og uløselige, for siden å reagere panisk og skippertaksmessig når de manifesterer seg?

I slike baner tenker de neppe.

For å være litt raus, så er det et åpent spørsmål om denne saken forblir i den politiske hukommelsen helt til tredje påskedag, eller om den blir å sammenligne med alle de andre gangene det har vært litt oppstuss om integreringsspørsmål, hva enten det er hodeslør eller andre ting.

Sannsynligheten taler vel for at den senile offentlighet vil ha glemt det hele, at antydningen til debatt man var vitne til slukner like raskt som den blusset opp, og at alt vil fortsette som før uten tegn til systemkritikk helt til neste panikkutbrudd.

Situasjonen er å sammenligne med en person som tar drikkemønsteret sitt opp til vurdering en engstelig søndagsmorgen, for siden med matematisk sikkerhet å havne på fylla igjen helgen etter.

Les også

-
-
-
-
-