Nytt

Bergens Tidende gikk inn for Radoslaw Sikorski på lederplass. Det vakte så sterke reaksjoner at politisk redaktør Frank Rossavik er både overrasket og provosert.

«Noen» oppfattet det tydeligvis som illojalt at en avis går inn for noen andre enn landets egen kandidat.

Men når ble politisk uenighet til illojalitet? Det pleier ellers å forbindes med illiberale stater.

Lederartikkelen ble latterliggjort i Oslo-avisene.

Dagbladet skrev leder: «På grunn av Ukraina trenger Norge en polakk, mener BT. Sannsynligvis ville Angela Merkel, Francois Hollande, Barack Obama ledd hvis de hadde lest bergensk. Og vi ler med dem».

VG skrev også leder: «Bergens Tidende mener at Nato bør hyre en polakk som ny generalsekretær. Eller New Public Management, som det også kalles».

Forakten – forsøksvis kamuflert som humor – i tabloidenes ledere for provinsavisen i vest overgås bare av forakten for polakker. Og særlig for Radoslaw Sikorski, mannen som i jobben som polsk utenriksminister er kjent blant annet for å ha lyktes i å bedre forholdet til landets historiske fiende, Russland.

Rossavik tror dette har noe med norsk provinsialisme å gjøre. Det har det forsåvidt, men ikke betydningen sentrum-periferi. Det er ikke østlendingens forakt for vestlendinger dette dreier seg om. Det er at Norge de siste tiår har utviklet en politisk kultur som ikke tolererer dissens i bestemte spørsmål. Hvis man krenker konsensus i bestemte spørsmål blir man utstøtt. Det er snakk om sentimenter som det er umulig å diskutere rasjonelt med. Det er denne pisken Rossavik og BT har fått merke.

Også en statssekretær i Finansdepartementet fra FrP er del av flokkmentaliteten:

Høydepunktet kom muligens fra en som mener at alle må støtte Jens Stoltenbergs kandidatur fordi det er «bra for Norge». Han la til at «vi bør alle heie i kor». Sistnevnte twitrer heter for øvrig Ole Berget, og er statssekretær i Finansdepartementet.

BT har tråkket på noens tær. Før var det bare Aps tær, nå er det blitt en stor ullen konsensus, som straffer de som ikke slutter opp. Det som i andre land er et eksempel på normal politisk uenighet, har fått noe nesten truende over seg i Norge. Fordi det er snakk om borgerlige BT tyr man til spott og latterliggjøring. Hadde det kommet fra andre hadde det blitt kalt hat.

Bergens Tidende: Provinsialisme i øst og vest