FNs menneskerettighetsråd har fått ny leder: Saudi Arabias Faisal bin Hassan Trad, det skriver avisen Vårt Land 23. september. Faisal bin Hassan Trad skal lede et sentral rådgiverpanel underlagt Menneskerettighetsrådet der han vil få stor innflytelse på hvem som utnevnes som spesialrapportører. Disse rapporterer tilbake til FN om forhold i enkeltland og på bestemte saksfelt, som religionsfrihet og ytringsfrihet.

FNs menneskerettighetsråd overtok etter Menneskerettighetskommisjonen som ble kritisert for å ha land med grove brudd på menneskerettighetene som medlemmer, men nå er altså Saudi-Arabia i førersetet i Menneskerettighetsrådet.

Ikke alle ser på det som problematisk. Iver B Neuman, seniorforsker ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt og professor ved LSE, sier til Vårt Land at utnevnelsen viser FNs «uløselige dilemma». Han erkjenner at Saudi Arabia er en menneskerettsversting, men at hele poenget med FN er at så mange stater som mulig skal med, og at da må statene oppleve at de får innflytelse, og sier:

Ideen om et verdenssamfunn der visse stater ikke er med, er ekstremt problematisk.

Og Neuman spør deretter retorisk:

Hvordan skal det da kunne nå fram til en konsensus. Hvis ikke land som Saudi Arabia er med, kan heller ikke verdenssamfunnet og FN bearbeide dem.

Og Neuman konkluderer med:

Jeg tror vi bare må leve med det.

Dette dilemmaet kommer tydelig fram i Erling Rimehaugs leder i samme utgave av Vårt Land. Han mener utnevnelsen er pinlig for FN, og skriver:

Man skulle tro at dette var et land som hadde mer enn nok med menneskerettighetene på hjemmeplan, om de ikke skulle få en nøkkelrolle i overvåkingen av andre land.

ANNONSE

Og han avslutter med:

Det uheldige ved dette er at menneskerettighetsrådet mister sin moralske autoritet.

Her er vi imidlertid ved kjernen av dagens debatt: Hva innebærer menneskerettighetene og spesielt religionsfrihet i praksis? Så sent som 22. september skrev Vårt Land at trosfriheten som tema tenner stadig flere politikere, og hadde en lengre reportasje om Venstres Abid Raja og hans engasjement for saken. Til Vårt Land sa Raja om tros- og livssynsfriheten:

Det gir meg enorm energi å få kjempe for gode verdier som vi i Norge må forsøke å overføre til andre regimer.

Vårt Land viste imidlertid ingen evne til å problematisere arbeidet for ubegrenset trosfrihet, det er som all tro er av det gode.

Avisen klarer derfor ikke å se at et prinsipielt ja til religionsfrihet er nettopp hva Saudi Arabia benytter seg av i møte med opposisjonelle. I en slik kontekst er Rimehaugs rop på en moralsk autoritet en selvmotsigelse, for med hvilket utgangspunkt skal noen dømmes dersom det er opp til den enkelte å velge sin moralske standard? Det er som om Rimehaug ikke ser at hans forståelse av moral har et kristent utgangspunkt, men det er nok ikke så underlig, for en innrømmelse av det vil åpne dører for en diskusjon om andre religioners gudsbilde med tilhørende konsekvenser. Det er derfor naturlig at Vårt Lands to innlegg om saken ikke nevner problemets utgangspunkt ved navn. Islam er fraværende, naturlig nok med tanke på avisens beundring for fredens religion.

Det er som om Saudi Arabias politiske vold har kommet ingensteds fra, men voldens religiøse utgangspunkt gjør Saudi Arabia uangripelig. Man kan ikke angripe Saudi-Arabia uten å angripe islam, noe som er politisk umulig, for nå er det verdier som tros- og religionsfrihet man dyrker, og i dagens verden blir derfor Iver B Neumanns konklusjon den eneste mulige: skal vi oppnå konsensus, må alle med. For i en tid uten en moralsk standard, er det konsensusen, demokratiet, som blir den etiske rettesnoren. Problemet er at i Saudi Arabia er de fleste enige om at dagens praksis er den rette.

Det bør være en tankevekker er at dyrkingen av trosfriheten gjør det umulig å bekjempe vold og undertrykkelse i islams navn. Som filosofen Jørgen Sandemose skriver i boka Venstrefløyen og islam: Religionsfrihet er en illusjon.

Vesten vil en dag bli nødt til å velge hva de vil tro på.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629