Nytt

En av Oslo-politiets mest profilerte betjenter, Eirik Jensen, ble mandag pågrepet av Spesialenheten for politisaker i garasjen på politihuset på Grønland, og siktet for grov korrupsjon. Han ble senere fremstilt for Oslo tingrett som dømte  ham til fire ukers varetekt, hvorav to i full isolasjon.

Aftenposten, VG og Dagbladet slår opp arrestasjonen på første side. Eirik Jensens ansikt lyser mot en. Mannen er godt kjent fra arbeidet mot gjengkriminalitet i Oslo. Han er lett gjenkjennelig.

At pressen identifiserer en siktet med fullt navn og bilde er uvanlig. Hva tilsier en slik behandling?

Vær Varsom-plakaten sier at man skal være varsom med identifisering.

Hva tilsier identifisering i dette tilfellet? Står saken sterkt?

Avisenes egen dekning tyder på det motsatte. Ikke en gang forsvareren har fått vite hva siktelsen bygger på.

Spesialenheten for politisaker er også ytterst vag.

– Det foreligger skjellig grunn til mistanke om grov korrupsjon og vi skal nå gjennomføre en etterforskning og belyse saken så godt som mulig for å få bekreftet eller avkreftet mistanken. Det vil ta tid, sier etterforskningsleder Liv Øyen i Spesialenheten for politisaker til Aftenposten.

Har politiet arrestert en av sine fremste profiler basert på mistanke?

Ifølge forsvareren ble hans klient ikke konfrontert med innholdet i siktelsen da han mandag ble avhørt.

Han får heller ikke konkret gått inn og forklart seg i relasjon til beskyldningene. Han ønsker sterkt å bli konfrontert med dem og komme videre og få avgitt sin forklaring, sier forsvarer Jens-Ove Hagen.

Burde ikke varsellampene lyst i redaksjonene?

Et oppslag på første side gjør at Jensen vil være dømt, uansett hva som siden måtte komme frem. Det vet pressen. Det er grunnen til Vær Varsom-plakatens formaning; tenk deg nøye om.

Under dekningen av fallet fra Brevik-broen identifiserte VG den involverte politimannen med navn og senere bilde. Redaktør Torry Pedersen grunnga det med politiets samfunnsansvar.

Men også pressen har et samfunnsansvar. Den kan ødelegge et menneske.

Også en politimann har familie, venner og slekt. Når ens nærmeste henges ut blir også de rammet. Det vet pressen, og Vær Varsom-plakaten skal holde dem i ørene.

Men det kan synes som om pressen i økende grad tar seg til rette, der hvor de føler at et oppslag vil kile lesernes nysgjerrighet.

Selvsagt er det godt stoff at en kjent politimann er arrestert og siktet for grov korrupsjon.

Men hva om han er uskyldig?

Alle aviser har snakket med kolleger som uttrykker tvil om siktelsen kan være riktig. De minner om at Jensen hadde mange fiender. Også innen politiet?

Spresialenheten for politisaker måtte vite at en arrestasjon ville ha ødeleggende virkning, ikke bare på Jensen personlig, men også mistenkeliggjøre det nettverket han har bygget opp, og berøre alle de mennesker han har lært opp. Hele hans renommé vil bli kompromittert.

Hvis det skulle vise seg at mistanken er ubegrunnet, eller svak, vil saken dreie seg om ledelseskulturen i politiet. Hvilke signal sender det til etaten at man går til en arrestasjon som vil svekke moralen og tilliten innad?

Saken reiser spørsmål om politifolk har rettsvern. Spørsmålet går til Sefo og ledelsen av politet, og det går til pressen.

Aftenpostens kommentator Inge D. Hansen minner om:

 

Det kan derfor ikke ses helt bort fra at det er plantede opplysninger Spesialenheten etterforsker.

Hvilket skulle tilsi forsiktighet med offentliggjøring av navn og bilde. Hansen fortsetter:

I denne saken er det viktig å minne om at politifolk har rett til samme rettssikkerhet som alle oss andre.

Men denne rettssikkerheten har Hansens egen avis, VG og Dagbladet vært med å pulverisere.

Har pressen mister gangsynet? Skal politifolk som er satt til å håndheve lov og rett ha et svakere rettsvern enn andre?