Kommentar

Det er noe galt med et land hvor innfødt norske ikke tør stå opp og utfordre venstresidens dominans, mens en iransk jente som kom til Norge som niåring, tør.

Document.no har merket et omslag den senere tid, med større aksept, men fortsatt er folk redde for å stå frem og si hva de mener. Det er ikke blitt mindre etter Edward Snowdens avsløringer.

Det er by the way ironisk og galgenhumoristisk at Snorre Valen og Bård Vegar Solhjell har foreslått Snowden til Nobelprisen. SV som parti og Valen spesielt står for den type personuthengning og grov hets som gjør at folk blir livredde i disse google- og NSA-tider.

Harald Eia sto frem i VG og sa at venstresiden er blitt for cocksure, for selvbevisste og arrogante. Derfor støtter han Manifest Tidsskrift! Han syntes Solberg/Jensen og Civita hadde sørget for balanse. Eia dyppet tåen såvidt ned i vannet.

Ingen snakker om frykten folk føler for å ytre seg. Da mener jeg ikke kommentarfelt, men at kjente navn våger å skrive artikler under fullt navn om sine bekymringer og vurderinger.

I stedet er det individualistiske nye nordmenn med innvandrerbakgrunn som tar bladet fra munnen.

Av flere grunner utmerker folk med iransk bakgrunn seg . Mina Ghabel Lunde var journalist i NRK, nå er hun i Dagens Næringsliv. Hun skrev en kommentar på sin egen blogg, som står som innlegg i DN idag: Forbistret vind fra øst.

Bakgrunnen;

Forrige lørdag under Spellemann kom jeg i skade for å skrive på Twitter at jeg ikke forstod hvorfor mennesker med norsk som eneste morsmål snakket gebrokkent (et begrep jeg senere modererte til ’multietnolekt’), og siktet med det til Don Martins takketale. At jeg fikk en shitstorm mot meg er vel mildt sagt.

Her er vi ved et interessant fenomen som norske jenter burde studere nærmere – innvandrerjenter vet det: i kjølvannet av multikulturalismen, les: fremhevelsen av det eksotiske, fremmede på bekostning av det norske, dukker forakten for innvandrerjenter som blir vestlige opp. De kan gå utildekket hvis de holder kjeft, men hvis de våger å ta til motmæle og kritisere en av «gutta» får de høre det, og ikke på en hvilken som helst måte. Det er med seksuelt nedverdigende uttrykk. Ghabel Lunde ble kalt «pænchod», punjab for søsterpuler.

Bilde

Hvis en nordmann hadde sagt noe tilsvarende, enten til en norsk jente eller innvandrerjente, ville vedkommende fått en voldsom omgang, (hvis han hadde et omdømme å miste). Men innvandrergutta og deres klakører gjør det selvsikkert og med den største rett. Hvem står opp og forsvarer jenter som Ghabel Lunde?

Slike feider har en tendens til å bli plukket opp av mediene, og det er ikke sikkert det er Ghabel Lunde som blir forstått. Don Martin er offer.

Ghabel Lunde ser et mønster. Refleksene slås på, og alt som truer en verdensorden hvor alle vet hva som er godt og hva som er ondt, må arresteres øyeblikkelig. Det får ikke hjelpe om det må knuses noen egg.

Jeg kunne latt det ligge, men kjenner at det irriterer meg for mye. Grunnen til det er at jeg er lei av å måtte forsvare standpunkt som jeg aldri har forfektet, og jeg er lei av å bli satt etiketter på. Flere personer og grupperinger på venstresiden av politikken har fått dette som et fast refleksoppgulp i alle diskusjoner hvor motparten stiller spørsmål om, eller krav til den svake, fattige, kvinnelige eller mest mørkhudede parts rettigheter eller oppførsel. Når jeg lurer på hvorfor en etnisk nordmann snakker med en utenlandsk aksent, er det verken fordi jeg er en vestkantssnobb eller fremmedfiendtlig. Kona til nevnte artist mente det virket som jeg aldri hadde vært utenfor Frogner. Det kan jeg avkrefte. Jeg sitter faktisk på Grønland, ikke langt unna hovedgata i byen til Don Martin, og skriver dette. Det forandrer ikke det faktum at jeg fikk mer Ali i Borettslaget-assosiasjoner enn Lillebjørn Nilsen-assosiasjoner da jeg hørte takketalen hans. Så får man gjerne si at jeg tar feil, eller at det er uunngåelig å bli påvirket av alle man henger med, men ikke tillegg meg vestkantsarroganse.

Norsk

Når Ghabel Lunde blir irritert er det kanskje fordi hun forstår at disse reaksjonene og denne mentaliteten truer hennes identitet som norsk-iraner. Den gjør det vanskelig å være moderne norsk innvandrerkvinne. De blir tolerert, men hvis de prøver å utfordre machostilen blir de satt på plass.

Så hva gjør norske menn? Går Birken. Når man leser Ghabel Lundes avis får man inntrykk av at det er det de ressurssterke norske mennene i alderen 25-45 gjør; drar til fjells, går løp, trener vanvittig mye. De får en fin kropp, men hva med hodet? og den verden de skal gjøre karriere i?

Det må være noe med iransk kultur som gjør at iranere er lettere å integrere og forstår vestlige verdier bedre. En annen modig iransk jente er Firoozeh Bazrafkan, kunstner bosatt i Århus. Da hun deltok i studiodebatt med standup-komikeren Omar Mazrouk forsøkte denne seg på akkurat det samme som pænchod-gutta: Han forsøkte å dukke henne ved å si at alle var enig om at hun var en middelmådig kunstner, og at hennes eneste grunn til fame var å si noe som muslimer gikk amok over. Han satt og dukket henne for åpent kamera og programledere, ung, velkledd og kjekk, lot som han ikke forsto et ord. Det er akkurat den naiv-stupide rollen som norske nordmenn ofte inntar når det foregår et internt oppgjør for åpen skjerm; later som de ikke forstår.

Firoozeh gjorde det eneste riktige da hun fikk ordet til siste replikk, og hevet fingeren og sa: – Omar, du skal få den her i hodet, det er hva du fortjener.

Det var jo helt riktig. På sjikane svarer man med å gi fingeren. Men selv Trykkefrihedsselskabet.dk forsto ikke denne reaksjon og sa den var uhøflig! Noen ganger trenger man tricksene fra 60-årene, man trenger å si Fuck you! Eller; du er full av shit.

Syk moralisme

Ghabel Lunde beskriver samme situasjon som mange nordmenn kjenner seg igjen i. Mediene flommer over av denne nye form for kirketukt.

Språkdiskusjonen er ikke den eneste der de mest velmenende blant oss insisterer på kategorisering. Mitt inntrykk er at det i den offentlige norske debatten i dag er en slags forventning om at man tilhører én av to karikerte og polariserte leire: De som elsker innvandrere og hater kapitalisme, og de som hater innvandrere og elsker kapitalisme. Hvis jeg da sier at jeg synes det er trist å se jentebarn i hijab eller at det er hensiktsmessig å snakke om overrepresentasjon av ikke-vestlige innvandrere blant overfallsvoldtektsmenn, eller gud forby begge deler, havner jeg kjapt og automatisk i siste kategori. Altfor ofte. På Twitter, i kommentarfelt og rundt bordet på puben. Det er dette jeg er lei av.

Det er befriende å lese Ghabel Lunde, og mange frilynte nordmenn bør forstå hvem som er deres venner. Mange nye nordmenn tør tenke selv. De ser.

Da tør man også påpeke sammenhenger som er opplagte for de fleste, men som likevel omhegnes med tabu:

For når jeg sier at jeg er imot å dekke til bitte små jenter eller at overfallsvoldtektsstatistikken ikke er tilfeldig, er det ikke fordi jeg har en aversjon mot det flerkulturelle, men tvert imot fordi jeg mener at man ved å sette seg inn i det tradisjonelle islamske kvinnesynet, bedre kan tilrettelegge for en vellykket integrering. Mitt ønske er at også jenter med strenge muslimske foreldre kan få de samme mulighetene som andre jenter. Jeg synes det er urettferdig at man sender bekymringsmeldinger når lille Hans på åtte ikke får feire bursdag fordi foreldrene er Jehovas vitner, men at ingen foretar seg noe når Fatima på seks må gå med hijab og ikke får ha svømming med de andre barna. Jeg mener hensynet til barnas framtid og den reelle muligheten til å ta egne frie valg, må veie tyngre enn foreldrenes rett til å kle dem opp etter anstendighetskriterier stilt i hjemlandet.

I denne verden snudd på hodet ser vi ansatser til en ny rasisme, og disse tankene er utviklet enda klarere i Sverige. Ikke overraskende skriver en svensk-iransk jente, Athena Farrokhzad, kritisk om Yahya Hassan i Aftonbladet. Men i Sverige er man beyond kritikk basert på en boks innhold. Der er man over på en hardcore-ideologi: Hans raseri hyllas av danska rasister.

sverige.AthenaFarrokhzad

Det er en blanding av uskyld, naivitet og hardcore-ideologi over denne person og hennes «åsikter» som minner om basji-militsen i Iran. Er det offisielle Sverige ved å oppdra en type kulturelle rødegardister? De nøler ikke, men slår nådeløst til.

Farrokhzad kjenner også til familievold og overgrep i egne miljøer, men skulle aldri finne på å skrive om det, da skulle bli utnyttet av «det rasistiske Norden». Det er uttrykket hun bruker.

I en tid när rasismen är så naturaliserad att till och med jag ser en potentiell terrorist i en främling som skulle kunna vara min bror, kan ingen välvilja i världen lura i mig att kopplingen mellan kvinnoförtryck och män från Mellanöstern inte är omedelbar. Att få våldet begripliggjort utifrån förklaringsmodeller jag vill bekämpa vore lika förödande som erfarenheterna själva. Så jag avstår, utan att tycka att andra måste göra likadant.

Feminismen og ideologien fra 60-årene lever i beste velgående: Å være på vakt mot terror fra Midtøsten er en form for «naturalisert rasism», dvs. en som går en i blodet. Samme gjelder forklaringer som setter likhetstegn mellom kvinneundertrykkelse og menn fra Midtøsten. Det å godta en slik forestilling vil være like ødeleggende som selve overgrepet!

Som om de kan veies opp mot hverandre. Dette er kulturkamp og feminisme i en blanding: en annen lesning skulle kunne være at man godt kan lese antivestlig agitasjon inn i antirasismen.

Maos gjenkomst

I ML-perioden lærte vi at man ikke måtte se på en teksts innhold, men spørre hvem den tjente. Det er denne forstokkende innstilling Farrokzhad har overtatt og hun føler seg god og stolt over å vite hva som er viktig:

 Jag tvivlar inte på att Hassan vill klä sin vrede i ord, snarare än att gå i bräschen för en inkvisition. Men jag tror också att texter kan ha en effekt i världen som inte nödvändigtvis behöver vara avhängig en agenda. Särskilt inte i en medialiserad tid när hypertexten – till exempel en intervju vars utformning författaren inte kontrollerar – ofta blir lika betydelsebärande som texten.

Å tro at man skal kunne kontrollere en teksts tolkning og vandring i webalderen vitner om overmot. Å realisere en slik kontroll vil bety en ekstrem intern og ekstern kontroll/sensur. I Sverige er man på god vei.

Undertittelen på hennes anmeldelse er: Debutanten Yahya Hassan dödshotad efter poesiattack.

Forstår ikke Farrokhzad at konsekvensen av hennes resonemment er at hun stiller seg på forfølgernes side? Hvis ingen forsvarer de som velger ikke å følge parolen om å tenke «hvem tjener denne teksten», er forfattere lyst fredløse og litteraturen og pressefriheten vil dø.

Kultureliten i store deler av Norden ble opplært til å tenke «cui bono», hvem tjener på dette? da de skrev og leste. Er det denne ballasten som gjør dem tause, eller gjør dem til forfølgere?

Dag Solstad holdt et foredrag på Litteraturhuset der han slaktet den hellige kuen ytringsfrihet. Farrokhzad følger i hans fotspor.

Att hävda att allt är tillåtet i den konstnärliga frihetens namn så länge avsikten är god är inte bara en klyscha som används för att tysta den som ogillar hur den skildras. Det säger också något om borgerlighetens syn på litteratur som en i grunden verkningslös njutningssyssla.

Friheten er en klisje. Hva slags fremtid har et samfunn som gjør slike idealer til norm?

Ilden

Farrokhzad drives også av en forestilling om ødeleggelse, og dette er også understrømmer i den huntingtonske kamp, som kun legges ved døren til høyrefløyen.

Förstår du att jag är rädd att din bok matar den eld som vill förgöra oss?

I enden av forestillingen om et «rasistisk Norden» ligger frykten for «ilden som vil tilintetgjøre oss». Det er vanskelig å diskutere med en slik blanding av ideologi, idealisme, naivitet og irrasjonalitet.

Anmeldelsen er lagt merke til i Danmark, hvor det lenge har pågått en debatt om Hassan og hans diktsamling. Der finnes også talsmenn/kvinner som snakker om «hvit lesning» av en tekst, men det finnes også motstemmer. Å spørre hvem en tekst tjener er ikke nytt, men nå snakker man ikke om klasse, men kultur og etnisitet. Om identitet. Det gjør en slik tolkning farligere.

Lars Bukdahl,  forfatter og kritiker på Weekendavisen blir intervjuet av Information:

følge Lars Bukdahl er det ikke okay at lade sig intimidere og censurere, fordi man skriver ind i en offentlighed, der kan have egne dagsordener. Snarere tværtimod.

»Det er meget besværligt, hvis litteraturen hele tiden skal tænke på den kontekst, den skriver sig ind i. Skulle Sappho (lesbisk digter fra det gamle Grækenland, red.) så også have undladt at skrive sine homoerotiske digte, fordi hun risikerer at blive læst kønsstereoptypisk?« siger Lars Bukdahl til Information.

Eller som forfatteren Thomas Boberg formulerer det i debatten på Facebook:

»Hvilken digtning vil vi så få, hvis vi skal til at tænke på den måde, i forhold til en eller anden (hypotetisk) reception? Hvid eller brun? Jeg tror, det er en blindgyde. Jeg tror stadig på, at den digteriske frihed er det stærkeste kort i den samtale eller konflikt.«

Information har fått svar av Farrokhzad via Facebook:
Internalisert fatwa

Athena Farrokhzad omtaler endvidere sin egen praksis for selvcensur.

»Ja, jeg udøver selvcensur. Det er en af de priser, livet i et racistisk Norden tvinger mig til at betale. Hvis det hvide kulturetablissement har et problem med det, foreslår jeg, at man angriber årsagerne snarere end værkerne.«

To danske forfattere, Mette Moestrup og Julie Sten-Knudsen har forståelse for at man skal lese tekster i en sosial kontekst. Men det er da heller ikke det Hassans forsvarere bestrider. Det er at man skal tolke dem ut fra kultur og identitet. At rasismen/antirasismen her stikker hodet frem som et vagt og udefinerbart uhyre, men likevel anvendes som hardcorebegrep, gjør implikasjonene farlige. Også antirasismen kan virke som rasisme.

Men Athena Farrokhzad og andre har stirret sig blinde på hudfarven som den ultimative forskelsmarkør, mener Lars Bukdahl.

»Jeg forstår ikke, at man fremhæver racen eller identiteten frem for alle mulige andre forskelsskabende begreber. Det er en identitetsfundamentalisme, som er stik modsat den praksis, som Yahya Hassan selv praktiserer. Han leger hele tiden med identiteter og vrænger af det også i en slags identitetskarnevalisme.« Lars Bukdahl mener i stedet, at der er alt mulig grund til at tro på, at kunsten kan hjælpe os med at overkomme forskellige former for distance.

»At frasige sig kunstens kraft i forhold til at videreformidle erfaringer giver ingen mening. Kunst og fiktioner er jo empatiteknologier, der kan skildre fremmede oplevelser og bevidstheder. En af de skønne ting ved kunsten er netop muligheden for at blive anbragt et fremmed sted og kunne mærke det fremmede sted.«

Han ærgrer sig over, at Athena Farrokhzad ser Yahya Hassans bog som et tilbageslag.

»Det er verdens mest triste og misantropiske læsning. Det kan da kun være fedt, nærmest en humanisering, at Dansk Folkeparti og alle mulige andre har fået smidt de her erfaringer op i hovedet. Man skal sætte det sted, man taler fra, i spil frem for at passe på det. Ikke stå der og jokke nervøst og misforstået diplomatisk i det. Den her bog er så ekstremt godt et eksempel på, hvor meget rigere vi bliver af, at folk med talent ikke holder kæft.«

Hva vil mennesket, hvis det kan?

Mina Ghabel Lund peker på det åpenbare paradoks: vi har fått en enorm variasjon i kultur og mennesker, likevel er det noen som vil sette grenser for hva som kan sies og av hvem.

Når vi i samfunnet vårt i dag har fått et så stort individualistisk spillerom når det kommer til kultur, karriere, seksualitet og identitet, er det kanskje på tide å ta med oss denne respekten for individet inn i den offentlige debatten også. Alle individer har rett til et eget sett med meninger og bør slippe å måtte stille med en blå eller rød lagtrøye før de åpner kjeften.